1984

Han husket det værelset de bodde i, et mørkt rom som luktet innestengt og nesten halvveis var fylt av en seng med et hvitt teppe. I kaminen var det en gassring og en hylle hvor maten ble oppbevart, og på trappeavsatsen utenfor var det en brun steintøyvask, som var felles for flere værelser. Han husket hvordan moren bøyde sin statuelignende skikkelse over gassringen for å røre rundt i noe i en kasserolle. Men fremfor alt husket han sin stadige sult og de ville stygge slagsmålene hver gang de skulle spise. Gang på gang kunne han mase på moren og spørre hvorfor det ikke var mer mat, han kunne skrike og rase mot henne (han husket endog tonen i sin egen stemme, for han var i stemmeskiftet før tiden, og stundom buldret den på en egen mate). Eller han kunne anlegge en sutrende patetisk tone for å få mer enn sin del. Hans mor var mer enn villig til å gi ham mer enn han skulle ha. Hun tok det for selvsagt at han, «gutten», skulle få den største porsjon, men uansett hvor mye hun gav ham, forlangte han alltid enda mer. Under hvert måltid tigget og bad hun ham om ikke å være egoistisk, og å huske på at hans lille søster var syk og også trengte mat, men det nyttet ikke. Han hylte av sinne hår hun sluttet å øse opp til ham, han prøvde å vri kasserollen og sleven fra henne, han stjal biter fra søsterens tallerken. Han visste at han var skyld i at de to andre sultet, men han kunne ikke for det, han følte til og med at han hadde rett til å gjøre det. Den skrikende sulten i hans mave rettferdiggjorde det likesom. Mellom måltidene nasket han alltid av den ynkelige matforsyningen på hyllen, så sant ikke moren holdt vakt.

En dag ble det frigitt en sjokoladerasjon. Det var uker eller måneder siden man hadde fått den siste. Han husket tydelig den lille kostelige sjokoladebiten: en to-unsers plate (en snakket fremdeles om unser på den tiden), som skulle deles mellom tre. Det sa seg selv at den burde deles i tre like store deler. Med ett, som om han lyttet til et helt annet menneske, hørte Winston seg selv si med høy, bråkende stemme at han ville ha hele platen. Hans mor sa at han skulle ikke være så grådig. Det ble en lang, vemmelig trette som fortsatte i det uendelige med skrik, klynk, tårer bebreidelser og prutting. Den ørlille søsteren hans klynget seg til moren med begge hender, akkurat som en apeunge, og stirret på ham over skuldrene med store sørgmodige øyne. Til slutt brøt moren av tre fjerdedeler av platen og gav det til Winston, mens søsteren fikk den siste fjerdedelen. Den vesle piken tok den og glodde sløvt på den, hun visste kanskje ikke hva det var. Winston stod og så på henne et øyeblikk. Med ett sprang han bort til henne, nappet sjokoladebiten og satte kurs mot døren.

— Winston, Winston! ropte moren etter ham. — Kom tilbake! Gi lillesøster sjokoladen hennes!

Han stanset, men han kom ikke tilbake. Moren engstelige blikk var festet på ansiktet hans. Selv i dette øyeblikk tenkte hun på den tingen — han visste ikke hva det var — som snart kom til å hende. Søsteren hadde forstått at noe var blitt tatt fra henne, og tok til å jamre lavt. Moren slo armen om barnet og presset ansiktet mot brystet på det. Det var noe ved denne bevegelsen som sa ham at hans søster holdt på å dø. Han snudde seg og flyktet ned trappen, mens sjokoladen ble klissen i neven hans.

Han så aldri sin mor mer. Etterat han hadde slukt sjokoladen, følte han seg litt skamfull og drev omkring i gatene i flere timer, helt til sulten jaget ham hjem. Da han kom hjem, var moren forsvunnet. Slikt var allerede blitt normalt på den tid. Ingenting var borte fra værelset unntatt moren og søsteren. De hadde ikke tatt med seg noen klær, ikke morens kåpe en gang. Ennå i dag visste han ikke sikkert om moren var død. Det kunne godt tenkes at hun bare var sendt til en tvangsarbeidsleir. Hva søsteren angår, så kunne hun, som Winston selv, ha blitt flyttet til en av kolonien for hjemløse barn som hadde vokst opp som resultat av borgerkrigen (forbedringssentrer ble de kalt), eller hun kunne være sendt til arbeidsleieren sammen med moren, eller simpelthen være etterlatt et eller annet sted for å dø.

Denne drømmen stod fremdeles levende i hans minne, særlig den favnende beskyttende bevegelse av armen, som syntes å inneholde hele drømmens mening. Hans tanke gikk tilbake til en annen drøm for to måneder siden. Nøyaktig som hans mor hadde sittet på det skitne hvite sengeteppet med barnet tett opptil seg, slik hadde hun også sittet i det sunkne skipet, langt under ham, dypere og dypere for hvert minutt — men fremdeles så hun opp mot ham gjennom vannet som stadig mørknet.

Han fortalte Julia historien om hvordan moren hadde forsvunnet. Uten å åpne øynene rullet hun seg over og ble liggende i en mer komfortabel stilling.

— Jeg skulle anta du var et motbydelig lite svin på den tiden, sa hun utydelig. — Alle barn er noen svin.

— Ja. Men det egentlige poeng i historien…