1984

Stundom snakket han med henne om arkivavdelingen og de skamløse forfalskningene han utførte der. Hun lot ikke til å bli forferdet over slike ting. Hun følte ikke den avgrunnen som åpnet seg foran føttene hennes ved tanken på at løgn ble til sannhet. Han fortalte henne historien om Jones, Aaronson og Rutherford, og det viktige papiret som han en gang hadde holdt mellom fingrene. Det gjorde ikke større inntrykk på henne. Til å begynne med skjønte hun ikke engang poenget i historien.

— Var de venner av deg? spurte hun.

— Nei, jeg har aldri kjent dem. De var medlemmer av Det annet sentrum. Dessuten var de meget eldre enn jeg. De hørte til den gamle tiden, før Revolusjonen. Jeg kjente dem såvidt av utseende.

— Men da var det da ingenting å byr seg med. Folk blir jo avlivet støtt og stadig, ikke sant?

Han prøvde å få henne til å forstå. — Dette var en affære utenom det alminnelige. Det var ikke bare et spørsmål og å ta livet av noen. Forstår du ikke at hele fortiden fra og med i går faktisk er blitt avskaffet? Hvis den lever videre noe sted, er det i noen få solide ting med ingen ord på, som den glassbiten der. Allerede nå vet vi bokstavelig talt nesten ingenting om Revolusjonen og årene før Revolusjonen. Alle dokumenter er blitt ødelagt eller forfalsket, alle bøker er blitt skrevet om, alle bilder malt om igjen, alle statuer og gater og bygninger har fått nye navn, alle datoer er blitt endret. Og denne prosessen fortsetter dag etter dag og minutt etter minutt. Historien har stanset. Det eneste som eksisterer, er en uendelig nutid, og i den har Partiet alltid rett. Naturligvis vet jeg at fortiden er blitt forfalsket, men det ville aldri være mulig for meg å bevise det, selv om det var meg som hadde utført forfalskningen. Etterat oppgaven er utført, finnes det aldri noen beviser igjen. Det eneste beviset har jeg inne i min egen hjerne, og jeg vet ikke med sikkerhet at noen annet menneskelig vesen husker det samme. Bare i et eneste tilfelle i hele mitt liv hadde jeg virkelig et konkret bevis etter forfalskningen — mange år etterpå.

— Og hva godt var det i det?

— Ikke noe godt, fordi jeg kastet det noen minutter etter. Men hvis det samme hendte i dag, ville jeg ta vare på det.

— Det ville nå ikke deg, sa Julia. — Jeg er helt villig til å ta risker, men bare for noe som er verdt det, ikke for utklipp av gamle aviser. Hva kunne du ha gjort med det, om du hadde gjemt det?

— Kanskje ikke så mye. Men det var et bevis. Jeg kunne ha sådd litt tvil her og der, om jeg da våget å vise det til noen. Jeg innbiller meg ikke at vi kan forandre noe i vår egen levetid. Men en kan tenke seg at det springer opp små motstandsgrupper hist og her — små grupper av folk som slutter seg sammen og gradvis vokser, og til og med etterlater seg noen vitnesbyrd, slik at den neste generasjon kan fortsette der vi sluttet.

— Jeg er ikke interessert i neste generasjon, skatten min. Jeg er interessert i oss.

— Du er bare opprører fra livet og nedover, sa han.

Hun syntes dette var strålende morsomt sagt og slo begeistret armene om ham.

Hun hadde ikke den fjerneste interesse for enkelthetene i Partiets lære. Hver gang han tok til å snakke om Ingsoc’s prinsipper, dobbelttenking, fortidens foranderlighet og fornektelsen av den objektive virkelighet, og å bruke nytale-ord, kjedet og forvirret han henne, og hun svarte at hun aldri brydde seg det minste om slike ting. Det var en kjent sak at alt dette var tøys, så hvorfor plage tanken med det? Hun visste når hun skulle rope hurra og når hun skulle pipe, og det var alt en trengte å vite. Hvis han fortsatte å prate allikevel, pleide hun å sovne av, til hans store forvirring. Hun hørte til de mennesker som kan sove når som helst og i alle stillinger. Når han snakket med henne ble han klar over hvor lett det var å vise en ortodoks fasade uten å ha det minste begrep om hva rett-troenhet var. På sett og vis ble Partiets verdensanskuelse lettest tilegnet av de mennesker som ikke maktet å forstå den. Man kunne få dem til å godta de mest flagrante krenkelser av realitetene, fordi de aldri helt fattet de abnormiteter som ble krevet av dem og ikke var nok interessert i offentlige saker til å legge merke til hva som foregikk. De levde uantastet, takket være sin mangel på forståelse. De svelgjet simpelthen alt sammen, og det de slukte gjorde dem ikke noe vondt, fordi det ikke etterlot seg noe bunnfall. Det var akkurat som et korn som passerer gjennom kroppen på en fugl uten å bli for døyet.

VI

Endelig hadde det skjedd. Det budskapet han ventet, var kommet. Det syntes ham som han hadde ventet på dette hele sitt liv.

Han gikk nedover den lange korridoren i ministeriet og var nesten kommet til det stedet hvor Julia hadde stukket papirlappen i hånden hans, da han ble oppmerksom på at noen som var høyere enn han selv, kom gående bak ham. Mannen, hvem det nå enn kunne være, hostet lavt, tydeligvis som en innledning til en samtale. Winston stanset brått og snudde seg. Det var O’Brien.