1984

Somme tider snakket de også om å gjøre aktivt opprør mot Partiet, men uten noe begrep om hvordan de skulle ta det første skritt. Selv om det eventyrlige Brorskapet var en realitet, gjenstod fremdeles den vanskelighet å komme inn i det. Han fortalte henne om den selsomme intimitet som eksisterte, eller lot til å eksistere, mellom ham selv og O’Brien, og om den innskytelse han stundom følte til simpelthen å henvende seg til O’Brien, fortelle at han var en fiende av Partiet og be ham om hjelp. — Underlig nok syntes hun ikke dette var et så ubetenksomt innfall. Hun var vant til å dømme menneskene etter ansiktene deres, og hun fant det naturlig at Winston trodde O’Brien var å stole på bare på grunn av et glimt han hadde hatt i øyet en gang. Dessuten tok hun det for gitt at alle, eller nesten alle, i hemmelighet hatet Partiet og ville bryte dets regler når de mente de trygt kunne gjøre det.

Men hun nektet å tro at det eksisterte eller kunne eksistere noen omfattende og organisert opposisjon. Fortellingene om Goldstein og hans undergrunnsarmé var ber noe sprøyt, som Partiet hadde funnet opp for å fremme sine egne formål, og som en måtte late som en trodde på, sa hun. Utallige ganger, på partimøter og under spontane demonstrasjoner, hadde hun av full hals krevd henrettelsen av mennesker, hvis navn hun aldri hadde hørt, og hvis påståtte forbrytelser hun ikke trodde det minste på. Når det foregikk offentlige rettssaker, hadde hun tatt sin plass i de avdelinger fra Ungdomsfylkingen som omringet rettslokalet fra morgen til kveld og med mellomrom messet: «Død over forræderne!» Under tominuttershatet utmerket hun seg alltid fremfor alle andre ved å huje fornærmelser til Goldstein. Likevel hadde hun bare den mest uklare idé om hvem Goldstein var, og hvilken lære han ble antatt å representere. Hun hadde vokset opp etter Revolusjonen og var for ung til å huske de ideologiske kamper i femti- og sekstiårene. Noe slikt som en uavhengig politisk bevegelse lå utenfor hennes fantasi — og under alle omstendigheter var Partiet uovervinnelig. Det ville alltid eksistere, og det ville alltid være det samme. En kunne bare gjøre opprør mot det ved hemmelig ulydighet eller i det meste ved isolerte voldshandlinger, som for eksempel å drepe noen eller å sprenge noe i luften.

I enkelte retninger var hun langt skarpere enn Winston, og langt mindre mottagelig for Partiets propaganda. En gang da han i en eller annen forbindelse kom til å nevne krigen med Eurasia, forbauset hun ham sterkt ved helt likegyldig å si at etter hennes mening eksisterte ikke den krigen. De rakettbombene som falt på London hver dag var sannsynligvis avskutt av Oceanias egen regjering, «bare for at folk skulle bli redde». Dette var en tanke som bokstavelig talt aldri hadde falt ham inn. Hun fylte ham også med en slags misunnelse da hun fortalte at det vanskeligste for henne under tominuttershatet var å la være å le. Men hun satte bare et spørsmålstegn ved Partiets lære når den på en eller annen måte berørte hennes egen tilværelse. Ofte var hun villig til å godta den offisielle mytologien, ganske enkelt fordi forskjellen mellom sannhet og løgn ikke syntes henne så viktig. Hun trodde for eksempel at det var Partiet som hadde oppfunnet fly, for det hadde hun lært på skolen. (Winston husket at i hans egne skoledager, det vil si i slutten av femtiårene, hadde Partiet bare gjort krav på å ha funnet opp helikopteret, men ti-tolv år etter, da Julia gikk på skole, gjorde det også krav på flyet, og om en generasjon ville det til og med tilegne seg æren for dampmaskinen!) Og da han fortalte henne at fly hadde eksistert før han ble født, og lenge før Revolusjonen, syntes hun denne kjensgjerning var helt uten interesse. Hadde det til syvende og sist noe å si hvem som hadde funnet opp fly? Et noe større sjokk fikk han, da han av en tilfeldig bemerkning skjønte at hun ikke husket at Oceania for fire år siden hadde vært i krig med Øst-Asia og i fred med Eurasia. Sant nok betraktet hun hele krigen som et bedrag, men tydeligvis hadde hun ikke en gang bitt merke i at fiendens navn var et annet. — Jeg trodde vi alltid hadde vært i krig med Eurasia, sa hun vagt. Dette skremte ham litt. Oppfinnelsen av fly var gjort lenge før hun ble født, men omleggingen av krigen hadde foregått for bare fire år siden, da hun godt og vel var voksen. Han diskuterte dette med henne i kanskje et kvarter. Til slutt klarte han å tvinge hennes erindring tilbake inntil hun uklart husket at en gang hadde Øst-Asia og ikke Eurasia vært fienden. Men hun mente fremdeles at spørsmålet var uten enhver betydning. — Hvem bryr seg egentlig om det? sa hun utålmodig. — Alltid er det den ene fordømte krigen etter den andre, og en vet det bare er løgn som blir fortalt om dem.