— Det klarer seg foreløpig. Siden skal vi ordne det på annen måte for deg. Det gjelder å skifte skjulested temmelig ofte. I mellomtiden skal jeg sende deg et eksemplar av
— Som regel, ja.
— Hvordan ser den ut?
— Svart og fælt slitt, med to remmer.
— Svart, to remmer, svært slitt — det er bra. En dag i en temmelig nær fremtid — jeg kan ikke si datoen — vil en av de oppgavene du får deg oversendt inneholde et ord som er skrevet galt, og du skal be om at beskjeden blir gjentatt. Dagen etter går du til kontoret uten å ta med dokumentmappen. En gang i løpet av dagen, ute på gaten, vil en mann ta deg i armen og si: «Jeg tror du mistet dokumentmappen din.» Den han gir deg, vil inneholde et eksemplar av Goldsteins bok. Du returnerer den om fjorten dager.
Et øyeblikk var de tause begge to.
— Det er enda et par minutter før du behøver å gå, sa O’Brien. — Vi vil møtes igjen — hvis vi da møtes igjen.
Winston så opp på ham. — På det sted hvor det ikke er noe mørke? sa han nølende.
O’Brien nikket uten å vise noen overraskelse. — På det sted hvor det ikke er noe mørke, sa han, som om han hadde forstått hentydningen. — Og i mellomtiden — er det noe du gjerne vil si før du går? Noen beskjed? Noe spørsmål?
Winston tenkte seg om. Det lot ikke til å være noe ytterligere spørsmål han ville stille, og enda mindre følte han noen lyst til å komme med stortalende alminneligheter. I stedet for å tenke på noe som hadde direkte sammenheng med O’Brien og Brorskapet, ble hans sinn fylt av et sammensatt bilde av det mørke soveværelset, hvor hans mor hadde tilbragt sine siste dager, og det lille rommet over Charringtons butikk, og glass-brevpressen og stålstikket i rammen av rosentre. Nesten på slump sa han:
— Har du noen gang hørt det gamle rimet som begynner med «Appelsiner og sitroner, sier Clemens-klokkens toner»?
O’Brien nikket igjen. Med en slags gravalvorlig høflighet fullførte han verset:
— Du kjente den siste linjen! sa Winston.
— Ja, det gjorde jeg. Og nå er jeg redd for at det er på tide du går. Men et øyeblikk. Det er best jeg gir deg en av disse tablettene.
O’Brien rakte Winston hånden da han reiste seg. Det kraftige trykket hans fikk det til å verke i Winstons håndflate. I døren så Winston seg tilbake, men O’Brien lot allerede til å være opptatt med å fjerne ham fra sine tanker. Han stod og ventet med hånden på den bryteren som kontrollerte fjernskjermen. Bak ham kunne Winston se skrevebordet og lampen med den grønne skjermen og taleskriveren og stråltrådkurvene med store hauger av papirer. Affæren var avsluttet. Winston tenkte på at om bare et lavt minutt ville O’Brien være tilbake ved sitt avbrutte og viktige arbeid for Partiet.
Winston var så sliten at han følte seg som bare gelé. Gelé var det rette ordet. Helt uvilkårlig hadde det dukket opp i hans hode. Kroppen hans virket ikke bare som den var myk som gelé, den hadde også fått geléens gjennomsiktighet. Han hadde en følelse av at om han løftet hånden, kunne han se lyset tvers igjennom den. Alt hans blod og all hans lymfe var blitt tappet ut av ham under et forferdelig arbeidspress, og tilbake var bare en skrøpelig struktur av nerver, skinn og ben. Alle hans sanseinntrykk ble likesom forsterket. Hans overall gnaget ham på skuldrene, bruleggingen kilet føttene hans, selv når han åpnet og lukket hånden knaket det i leddene.