1984

Da Winston tenkte tilbake på dette, var det en ting som særlig imponerte ham, nemlig at taleren faktisk hadde slått om midt i en setning, ikke bare uten å stanse, men til og med uten å endre setningsbygningen. Men i øyeblikket var det andre ting som opptok tankene hans. Det var under det korte uroen, mens plakatene ble revet ned, at en mann slo ham på skulderen og sa: — Unnskyld, men jeg tror du mistet dokumentmappen. Han så ikke mannens ansikt, men åndsfraværende tok han mappen, uten å si noe. Han visste at det ville ta dager før han fikk en anledning til å se hva det var i den. I det øyeblikk massemøtet var slutt, gikk han rett til Sannhetsministeriet, enda klokken nå var nesten tre og tyve. Hele ministeriets personale hadde gjort det samme. Det hadde neppe vært nødvendig å sende ut den ordren som lød gjennom fjernskjermene om at de skulle vende tilbake til sine poster.

Oceania var i krig med Øst-Asia — Oceania hadde alltid vært i krig med Øst-Asia. En stor del av de siste fem års politiske litteratur var nå helt foreldet. Meldinger og opplysninger av alle slag, aviser, bøker, brosjyrer, filmer, lydbåndsopptak, fotografier — alt sammen måtte beriktiges og det med lynets fart! Enda det aldri ble sendt ut noe direktiv, var det en kjent sak at sjefene for de enkelte avdelinger hadde satt seg et høytliggende mål: innen en uke var gått skulle det ikke noe steds finnes en eneste hentydning til krigen med Eurasia eller alliansen med Øst-Asia. Oppgaven var overveldende, så meget mer som de prosesser den nødvendiggjorde ikke kunne kalles med sine rette navn. Alle i arkivavdelingen arbeidet i atten av døgnets fire og tyve timer, med to-tre timers søvn imellom. Madrasser ble båret opp fra kjelleren og plasert i alle korridorene, måltidene bestod av smørbrød og seierskaffe, som ble trillet rundt på trallebord av oppvartere fra kantinen. Hver gang Winston avbrøt for å få seg en liten lur, forsøkte han å få alt arbeidet unna fra skrivebordet, og hver gang han slepte seg tilbake, verkende og tung i øynene, var det bare for å finne en ny haug av papirsylindere som hadde dekket bordet som en snøfonn, halvveis begravet taleskriveren og ramlet ned på gulvet, slik at hans første jobb alltid var å stable dem opp så pent at han selv fikk plass til å arbeide. Det verste av alt var at arbeidet på ingen måte var helt mekanisk. Ofte var det nok bare å erstatte et navn med en annet, men alle detaljerte meldinger om begivenheter krevde omhu og fantasi. Alene de geografiske kunnskaper som måtte til for å flytte krigen fra den ene del av verden til en annen, var ganske betydelige.

Den tredje dagen verket det utidelig i øynene, og han måtte tørke brillene med bare noen minutters mellomrom. Det var som å kjempe med en overmektig fysisk oppgave, noe som en hadde rett til å si nei til, og som en samtidig var sykelig oppsatt på å få fullført. I den utstrekning han kunne huske noe i det hele tatt, brydde han seg ikke større om det faktum at hvert ord han mumlet i taleskriveren, hvert strøk av hans blekkblyant, var en bevisst løgn. Han var så ivrig som noen annen i avdelingen for at falskneriet skulle bli fullkomment. Om morgenen den sjette dag tok flommen av sylindere til å minske. Det gikk en hel halvtime uten at noe kom ut av røret, og så kom en sylinder til og deretter ingenting. Omtrent på samme tid slakket travelheten av overalt. Et dypt og hemmelig sukk gikk igjennom hele avdelingen. Man hadde utført en veldig bedrift, som aldri kunne bli nevnt. Nå var det umulig for noe menneskelig vesen å føre dokumentarisk bevis for at det noen gang hadde vært krig med Eurasia. Klokken tolv null null ble det helt uventet kunngjort at alle funksjonærer i ministeriet hadde fri til neste morgen. Dokumentmappen med boken hadde ligget mellom Winstons føtter mens han arbeidet og under ham mens han sov; nå tok han den med seg hjem, barberte seg og sovnet nesten av i badet, enda vannet såvidt var lunkent.

Med en slags vellystig knaking i leddene gikk han opp trappen fra Charringtons butikk. Han var trett, men ikke søvnig mer. Han åpnet vinduet, tente den skitne lille primusen og satte på en kjele med vann for å lage litt kaffe. Snart ville Julia komme, og i mellomtiden hadde han boken. Han slo seg ned i den fillete lenestolen og åpner remmene på mappen.

Et tykt svart bind, bundet på amatørmessig måte og uten hverken navn eller titel på ryggen. Satsen virket også litt ujevn. Sidene var slitt i kantene og falt lett fra hverandre, som om boken hadde passert mange hender. På titelbladet stod følgende:

DEN OLIGARKISKE KOLLEKTIVISMES

TEORI OG PRAKSIS

av

Emmanuel Goldstein

Winston tok til å lese: