1984

Winston sluttet et øyeblikk å lese. Et steds langt borte tordnet en rakettbombe. Den livsalige følelsen av å være alene med den forbudte boken, alene i et rom uten noen fjernskjerm, hadde ennå ikke gitt seg. Ensomhet og sikkerhet var fysiske følelser, som på en eller annen måte var blandet sammen med trettheten i kroppen hans, den myke stolen, den svake luftningen gjennom vinduet som strøk ham om kinnet. Boken var betagende, eller rettere, den gav ham visshet. På sett og vis inneholdt den ingenting som var nytt for ham, men nettopp dette var en del av den tiltrekningskraften den øvet. Den sa det samme som han selv ville ha sagt, om han hadde kunnet ordne sine forvirrende tanker. Den var et produkt av et sinn som lignet hans eget, men som var uendelig meget sterkere, mer systematisk og mindre plaget av frykt. De beste bøker, tenkte han for seg selv, er de som forteller deg det du allerede vet. Han hadde nettopp bladd tilbake til bokens første kapitel da han hørte Julias steg i trappen og reiste seg fra stolen for å møte henne. Hun slapp den brune verktøyposen på gulvet og kastet seg i armene på ham. Det var over en uke siden de sist hadde sett hverandre.

— Heg har fått tak i boken, sa han da de løste seg fra favntaket.

— Å, jaså, har du det? Det er fint, sa hun uten større interesse og la seg nesten øyeblikkelig på kne ved primusen for å lage kaffen.

De kom ikke tilbake til emnet før de hadde ligget i sengen en halv times tid. Kvelden var akkurat så kjølig at det kjentes godt å bre sengeteppet over seg. Nede fra gårdsplassen kom den kjente lyden av sang og skraping av sko på steinhellene. Den røslige kvinnen med de røde armene, som Winston hadde sett der den første gang, var nesten en daglig skikkelse på gårdsplassen. Det lot ikke til å være en eneste time på dagen da hun ikke ruslet fem og tilbake mellom baljen og klessnoren, mens hun vekselvis kneblet seg selv med klesklyper eller brøt ut i munter sang. Julia hadde lagt seg til ro på sin side og så ut som hun alt holdt på å sovne av. Han strakte armen ut etter boken som lå på gulvet og satte seg mot hodeenden av sengen.

— Vi må lese den, sa han. — Du også. Alle medlemmer av Brorskapet er nødt til å lese den.

— Les den du, svarte hun med lukkede øyne. — Les den høyt. Det er det beste. Så kan du forklare det for meg ettersom du leser.

Urviserne sa seks, det betydde atten. De hadde tre-fire timer ennå. Han støttet boken mot knærne og tok til å lese:

1. kapitel.

Uvitenhet er styrke.

I all historisk tid, og sannsynligvis helt fra slutten av steinalderen, har det vært tre slags mennesker i verden, de høyere, de middels og de lavere. Hver gruppe har vært delt på mange måter, de har hatt utallige forskjellige navn, og både deres relative tallmessige styrke og deres holdning overfor hverandre har variert fra tidsalder til tidsalder, men samfunnets fundamentale struktur har aldri endret seg. Selv etter enorme omveltninger og tilsynelatende ugjenkallelige forandringer har det samme mønster alltid gjentatt seg, akkurat som et gyroskop alltid vil vende tilbake til likevekt, uansett hvor langt det blir skjøvet til den ene kant eller den annen.

— Julia, er du våken? sa Winston.

— Ja, skatten min, jeg hører. Bare fortsett. Det er vidunderlig.

Han fortsatte å lese: