1984

Han holdt Julias myke midje tett i armen. Fra hoften til kneet var hennes lend mot hans. Aldri ville det komme noe barn av deres legemer. Det var noe de aldri kunne gjøre. Bare med muntlige ord, fra sinn til sinn, kunne de sende hemmeligheten videre. Kvinnen der nede hadde ikke noen tanker, hun hadde bare sterke armer, et varmt hjerte og et fruktbart liv. Han undret seg på hvor mange barn hun hadde født. Det kunne lett være femten. Hun hadde hatt sin korte blomstring, kanskje et års villroseskjønnhet, og så hadde hun plutselig svulmet opp som en fremdrevet frukt og var blitt hard og rød og grov, og så hadde hennes liv vært å stryke, vaske, stoppe, koke, feie, pusse, reparere, vaske, stryke — først for barna og så for barnebarna, i tredve samfulle år. Og da de var gått, sang hun fremdeles. Den mystiske ærbødighet han følte for henne var på sett og vis blandet med synet av den bleke, skyfri himmelen som strakte seg bak skorstenene ut til uendelige avstander. Det var rart å tenke på at himmelen var den samme for alle, i Eurasia og Øst-Asia så vel som her. Og menneskene under himmelen var også i mangt og meget de samme — over alt, i hele verden, hundrer eller tusener millioner mennesker akkurat som her, mennesker som ikke kjente hverandres eksistens, som ble holdt skilt fra hverandre av murer av hat og løgn, men som likevel var nesten nøyaktig ens — mennesker som aldri hadde lært å tenke, men som i sine hjerter og maver og muskler samlet det styrke som en dag skulle velte denne verden. Hvis det var hoe håp, lå det hos proletarene! Uten å ha lest boken til ende, visste han at dette måtte være Goldsteins sluttelige budskap. Fremtiden tilhørte proletarene. Og kunne han være viss på at den verden de ville bygge når deres time kom, ikke ville være like fremmed for ham, for Winston Smith, som Partiets verden? Jo, fordi det i det minste ville bli en fornuftens verden. Der det er likhet, kan det være fornuft. Før eller siden ville det skje, styrke ville endre seg til bevissthet. Proletarene var udødelige, det kunne en ikke tvile på når en så på den staute skikkelsen på gårdsplassen. Til slutt ville de våkne. Og før det skjedde, ville de holde liv i seg mot all overmakt, akkurat som fugler, selv om det skulle ta tusen år, og fra legeme til legeme ville de overføre den vitalitet som Partiet ikke hadde og ikke kunne drepe.

— Husker du den måltrosten som sang for oss den første gangen, i skogbrynet? sa han.

— Den sang ikke for oss, svarte Julia. — Den sang for å more seg selv. Kanskje ikke det en gang. Den sang bare.

Fuglene sang, proletarene sang, Partiet sang ikke. Overalt i veden, i London og New York, i Afrika og Brasil og i de mystiske forbudte land bortenfor grensene, på gatene i Paris og Berlin, i landsbyene på den endeløse russiske slette, i Chinas og Japans basarer — overalt stod den samme uovervinnelige skikkelse, uformelig å se til på grunn av arbeid og barnefødsler, strevende fra fødsel til død, men fremtiden var deres. Men en kunne bli delaktig i denne fremtiden, hvis en holdt sin sjel i live på samme måte som de holdt sine legemer, og videresendte den hemmelige læren at to og to er fire.

— Vi er døde, sa han.

— Vi er døde, gjentok Julia pliktskyldigst.

— Dere er døde, sa en jernhard røst bak dem.

De fløy fra hverandre. Det var som Winstons innvoller frøs til is. Han kunne se det hvite rundt hele irisen i Julias øyne. Ansiktet henne var blitt melkeaktig gult. Sminkeflekkene hun fremdeles hadde på kinnet, tegnet seg skarpt mot huden, nesten som om de ikke hadde noe med den å gjøre.

— Dere er døde, gjentok jernrøsten.

— Det var bak bildet, stønnet Julia.

— Det var bak bildet, sa stemmet. — Bli stående nøyaktig der dere er. Ikke noen bevegelse før dere får ordre til det.

Nå begynte det, nå begynte det omsider! De kunne ikke gjøre annet enn å stå der og se hverandre inn i øynene. Å løpe for livet, å komme seg ut av huset før det var for sent — en slik tanke falt ingen av dem inn. Det var utenkelig ikke å lystre den jernharde røsten fra veggen. Det lød et smell, som om et håndtak ble slått tilbake, og så et knas av glass som gikk i stykker. Bildet hadde falt på gulvet og avslørt fjernskjermen som var bak.

— Nå kan de se oss, sa Julia.

— Nå kan vi se dere, sa stemmen. — Still dere midt i værelset. Stå med ryggen mot hverandre. Fold hendene bak hodet. Rør ikke hverandre.

De rørte ikke hverandre, men det forekom ham at han kunne føle hvordan Julias kropp dirret. Eller kanskje var det bare skjelvingen av hans egen. Det var såvidt han kunne hindre at tennene hans klapret, men knærne klarte han ikke å kontrollere. Nedenunder hørte han trampende støvler, både inne i huset og utenfor. Noe ble slept over steinene. Kvinnen hadde brått sluttet å synge. Det var noe som trillet bortover og skranglet, akkurat som om vaskebaljen var slengt over gårdsplassen, og så noen forvirrende sinte skrik som endre i et hyl av smerte.

— Huset er omringet, sa Winston.

— Huset er omringet, sa stemmen.