1984

Hun kviknet til, snudde seg for å se nøyere på Winston og lot øyeblikkelig til å like ham. Hun la en veldig arm om skulderen hans og drog ham inn til seg, mens hun pustet øl og spy rett i ansiktet på ham.

— Hva heter du, søten? sa hun.

— Smith, sa Winston.

— Smith? Det var rart. Jeg heter åsså Smith. Herregud, jeg kunne ha vært mora di, sa hun sentimentalt.

Det kunne hun, tenkte Winston. Hun hadde omtrent den riktige alder og legemsbygning, og det var trolig at folk forandret seg litt etter tyve års tvangsarbeidsleir.

Ingen andre hadde snakket til ham. I en grad som var forbausende overså de alminnelige forbrytere partifangene, «polittene» som de kalte dem, med en slags likegyldig forakt. Partifangene lot til å være livende redde for å snakke med noen, og enda mer for å snakke med hverandre. Bare en eneste gang, da to kvinnelige partimedlemmer satt tett klemt sammen på benken, hørte han noen hurtig hviskende ord midt i levenet, og særlig en hentydning til rom «en null en» som han ikke skjønte.

Det kunne være to eller tre timer siden de hadde ført ham hit. Den dumpe smerten i maven gav seg ikke, men stundom ble den mindre og stundom verre, og hans tanker trakk seg sammen i samsvar med det. Når det ble verre, tenkte han bare på smerten selv og sin lengsel etter mat. Når den letnet, ble han grepet av panikk. Det var øyeblikk da han forutså det som ville skje med ham så levende at hans hjerte galopperte og han mistet pusten. Han kjente kølleslagene på sine albuer og de jernskodde støvlene på skinnebenene, han så seg selv ligge og kave på gulvet og skrike om nåde gjennom utslåtte tenner. Han tenkte nesten ikke på Julia. Han kunne ikke samle tankene om henne. Han elsket henne og ville ikke svike henne, men det var bare et faktum, noe han visste på samme måte som han kjente aritmetikkens regler. Han følte ingen kjærlighet til henne, og han funderte nesten ikke en gang på hva som foregikk med henne. Oftere tenkte han på O’Brien og da med et flakkende håp. O’Brien måtte vite at han var arrestert. Brorskapet forsøkte aldri å redde sine medlemmer, hadde han sagt. Men så var det barberbladet — de ville sende ham det, om de kunne. Det ville kanskje ta fem sekunder før vokterne kunne styrte inn i cellen. Bladet ville skjære inn i ham med en slags brennende kulde, og selv de fingrene som holdt det ville bli skåret opp inntil benet. Alle tanker vendte tilbake til hans syke kropp, som skjelvende vek unna selv den minste smerte. Han var ikke viss på at han ville bruke barberbladet, selv om han fikk en sjanse til det. Det var naturligere å eksistere fra øyeblikk til øyeblikk, å godta ti minutters ytterligere liv, selv om han visste med sikkerhet at det ville ende med tortur.

Somme tider forsøkte han å telle porselensflisene på cellens vegger. Det burde ha vært lett, men han mistet alltid tråden på det ene eller annet punkt. Oftere undret han seg på hvor han satt, og hvilken tid av døgnet det var. Et øyeblikk følte han seg sikker på at det var fullt dagslys utenfor, i neste like så sikker på at det var stummende mørkt. Instinktivt visste han at på dette stedet ville lysene aldri bli slått av. Det var et sted uten mørke — og nå forstod han hvorfor O’Brien hadde latt til å skjønne hentydningen. I Kjærlighetsministeriet var det ikke noen vinduer. Cellen hans kunne likke midt i bygningen eller mot ytterveggen, den kunne være ti etasjer under jorden eller tredve over den. I tanken flyttet han seg fra sted til sted og forsøkte på grunnlag av følelsene i sin kropp å avgjøre om han satt høyt oppe i luften eller dypt nede i jorden.

Utenfor hørte han lyden av marsjerende støvler. Ståldøren ble åpnet med et smell. En ung offiser, en velstelt mann i svart uniform, som lot til å skinne over det hele av blankpusset lær, med et blekt, skarpskårent ansikt som lignet en voksmaske, kom inn med raske skritt. Han gjorde et tegn til vokterne utenfor om at de skulle føre inn den fangen de kom med. Dikteren Ampleforth sjanglet inn i cellen. Døren smalt igjen.

Ampleforth gjorde et par usikre bevegelser til begge sider, som om han trodde at det var en dør til som han skulle igjennom, og tok så til å vandre opp og ned i cellen. Ennå hadde han ikke lagt merke til at Winston satt der. De nærsynte øynene hans stirret på veggen omtrent en meter over Winstons hode. Han var uten sko, store skitne tær stakk ut av hullene i sokkene hans. Det var også flere dager siden han hadde barbert seg. Skjeggstubb dekket ansiktet hans helt opp til kinnbenene og gav ham et skurkaktig utseende som harmonerte dårlig med den store veike kroppen og de nervøse bevegelsene.

Winston rev seg litt løs av sin sløvhet. Han måtte snakke til Ampleforth og risikere hylet fra fjernskjermen. Det kunne til og med tenkes at Ampleforth kom med barberbladet.

— Ampleforth, sa han.

Det kom ikke noe hyl fra fjernskjermen. Ampleforth stanset, mildt forbauset. Hans blikk innstilte seg langsomt på Winston.

— Å, Smith! sa han. — Du også!

— Hvorfor har de tatt deg?