1984

— Ærlig talt… han satte seg klosset på benken rett mot Winston. — Det finnes bare én forbrytelse, ikke sant? sa han.

— Tydeligvis har jeg det.

Han la handen på pannen og klemte tinningene et øyeblikk, som om han forsøkte å huske noe.

— Slikt hender, begynte han usikkert. — Jeg har klart å huske ett tilfelle — et mulig tilfelle. Det var utvilsomt en indiskresjon. Vi holdt på å lage en endelig utgave av Kiplings dikt. Jeg lot ordet «Gud» bli stående i slutten av en linje. Jeg kunne ikke for det! fortsatte han nesten indignert og løftet hodet for å se på Winston. — Det var umulig å forandre linjen. Rimet var «bud». Vet du hvor få rim på «bud» det finnes i vårt språk? Jeg brydde hjernen min i dagevis. Det var ikke noe annet rim som passet.

Hans ansiktsuttrykk forandret seg. Ergrelsen forsvant, og et øyeblikk så han nesten fornøyd ut. En slags intellektuell varme, gleden hos en pedant som har oppdaget en unyttig kjensgjerning, lyste gjennom skitten og det uryddige håret.

— Har du aldri tenkt over at hele den engelske diktnings historie er blitt bestemt av det faktum at vårt språk mangler rim? sa han.

Hei, den tanken hadde aldri falt Winston inn. Under de nåværende forhold slo den ham heller ikke som særlig viktig eller interessant.

— Vet du hvilken tid på dagen det er? sa han.

På ny så Ampleforth forbauset ut. — Det har jeg snaut tenkt pa. Jeg ble arrestert — det kan være to dager siden — kanskje tre. Øynene hans flakket rundt veggene, som om han ventet å finne et vindu et sted. — Det er ingen forskjell mellom natt og dag på dette stedet. Jeg skjønner ikke hvordan en kan regne ut tiden.

De førte en springende samtale i noen minutter, og så kom plutselig og uten tilsynelatende grunn et hyl fra fjernskjermen, som kommanderte dem til å holde kjeft. Winston satt rolig med foldede hender. Ampleforth var for svær til å kunne sitte godt på den smale benken og snudde rastløst på seg, mens han først slo de tynne hendene om det ene kneet og så om det andre. Fjernskjermen bjeffet at han skulle sitte stille. Tiden gikk. Tyve minutter, en time — det var vanskelig å avgjøre. På ny hørtes trampingen av støvler utenfor. Winston innvoller trakk seg sammen. Snart, meget snart, kanskje om fem minutter, kanskje nå, ville støvletrampingen bety at hans egen tur var kommet.

Døren ble åpnet. Den unge offiseren med det kalde fjeset kom inn igjen. Med en kort håndbevegelse pekte han på Ampleforth.

— Rom 101, sa han.

Ampleforth marsjerte klosset ut mellom vokterne, ansiktet hans var svakt bekymret, men uforstående.

Så gikk det en tid som på Winston virket omtrent like lang som den første. Smerten i maven hans hadde økt igjen. Hans tanker slepte seg avsted i det samme spor, som en ball som gang på gang faller i den samme rekken av huller. Han hadde bare seks tanker: smerten i maven, et stykke brød, blodet og skrikingen, O’Brien, Julia og barberbladet. Innvollene snørte seg sammen i en ny krampetrekning, de tunge støvlene nærmet seg igjen. Da døren gikk opp, laget den en bølge luft som førte med seg lukten av kald svette. Parsons kom inn i cellen. Han hadde khaki-shorts og sportsskjorte.

Denne gangen ble Winston så forbauset at han glemte seg selv.

— Du her! sa han.

Parsons gav ham et blikk som hverken viste interesse eller overraskelse, bare elendighet. Han tok til å gå usikkert frem og tilbake, tydeligvis var det umulig for ham å holde seg rolig. Hver gang han strakte de fete knærne sine var det tydelig at de skalv. Øynene hadde et vidt åpent, stirrende blikk, som om han ikke kunne la være å se på noe et stykke borte.

— Hvorfor er du tatt? spurte Winston.

— Tankeforbrytelse! sa Parsons nesten lallende. Tonen innebar både en fullstendig tilståelse av egen skyld og en slags vantro redsel over at et slikt ord kunne anvendes om ham selv. Han stanset foran Winston og begynte ivrig å appellere til ham: — Du tror vel ikke de vil skyte meg, tror du det, gamle venn? De skyter en ikke, når en ikke har gjort noe virkelig — når en bare har tanker som en ikke kan noe for? Jeg vet at alle får en rettferdig behandling. Å, jeg er sikker på dem slik! De kjenner rullebladet mitt, ikke sant? Du vet da hva slags kar jeg har vært. Ikke noen dårlig kar på min måte. Ikke noe oppvakt hode, naturligvis, men ivrig. Jeg prøvde å gjøre mitt beste for Partiet, ikke sant? Jeg slipper med fem år, tror du ikke det? Eller kanskje ti år? En fyr som jeg kan gjøre atskillig nytte for seg i en arbeidsleir. De vil da ikke skyte meg fordi jeg har løpet av sporet en eneste gang, vel?

— Er du skyldig? spurte Winston.