1984

Det gikk lang tid. Hvis det hadde vært midnatt da mannen med kraniet ble ført bort, var det nå morgen, og hadde det vært morgen, var det nå blitt ettermiddag. Winston var alene og hadde vært det i timevis. Smerten ved å sitte på den smale benken var så stor at han ofte reiste seg og vandret omkring, uten å bli irettesatt av fjernskjermen. Det lille brødstykket lå fremdeles der den hakeløse mannen hadde kastet det. I førstningen måtte han ta seg kraftig sammen for ikke å se på det, men snart ble hans sult fordrevet av en ulidelig tørst. Munnen hans var sammengrodd og luktet vondt. Summelyden og det skjærende hvite lyset fylte ham med en følelse av svakhet, av tomrom inne i hodet. Han kunne reise seg, fordi verkingen i bena ikke var til å holde ut lenger, og så kunne han sette seg igjen nesten med det samme, fordi han var for svimmel til å kunne stå trygt på føttene. Hver gang hans fysiske reaksjoner var litt under kontroll, kom redselen tilbake. Av og til tenkte han med svinnende håp på O’Brien og barberbladet. Det kunne tenkes at barberbladet ville våre skjult i maten hans, om han da fikk mat noengang. Mer uklart tenkte han på Julia. På en eller annen måte led hun, kanskje enda mer enn han. I dette øyeblikk kunne hun skrike av smerte. Han tenkte: Hvis jeg kunne redde Julia ved å fordoble min egen smerte, ville jeg da gjøre det? Ja, det ville jeg. Men dette var bare en intellektuell beslutning som han tok fordi han visste han burde ta den. Han følte den ikke. På dette stedet kunne en ikke føle neonting unntatt smerte og forutfølelse av smerte. Og når en allerede led, var det da mulig å ha noen som helst grunn til å ønske at ens egen smerte skulle øke? Men det spørsmålet kunne han ennå ikke svare på.

Støvlene nærmet seg igjen. Døren gikk opp. Inn kom O’Brien.

Winston sprang opp. Synet hadde sjokkert ham slik at han glemte all forsiktighet. For første gang på mange år husket han ikke fjernskjermen.

— De har fått tak i deg også! ropte han.

— De fikk tak i meg for lenge siden, sa O’Brien med en mild nesten vemodig ironi. Han trådte til side. Bak ham dukket en bredskuldret vokter frem med en lang, svart kølle i neven.

— Du visste dette, Winston, sa O’Brien. — Ikke bedra deg selv. Du visste det — du har alltid visst det.

Ja, han hadde alltid visst det, det innså han nå. Men det var ikke tid til å tenke på det. Det eneste han hadde øye for, var køllen i neven på vakten. Den kunne falle hvor som helst: på hodet, på øret, på overarmen, på albuen…

Albuen! Han seg i kne, nesten som lammet, mens han med den andre hånden grep om den slåtte albuen. Alt hadde eksplodert i et gult lys. Utrolig, utrolig at et eneste slag kunne gjøre så vondt! Lyset letnet, og han kunne se de to andre som stod og så på ham. Vakten lo av hans krampetrekninger. Ett spørsmål hadde Winston iallfall fått svar på: aldri, ikke av noen som helst grunn, kunne en ønske seg en økning av smerten. Om smerten kunne en bare ønske en eneste ting, at den ville slutte. Ingenting i verden var så forferdelig som fysisk lydelse. Ansikt til ansikt med smerten finnes det ingen helter, ingen helter, tenkte han om og om igjen, mens han lå og vred seg på gulvet og til ingen nytte grep om den ødelagte venstre armen.

II

Han lå på noe som kjentes som en feltseng, bortsett fra at det var høyere over gulvet og at han var bundet slik at han ikke kunne røre på seg. På ansiktet hans falt et lys, som virket sterkere enn vanlig. O’Brien stod ved siden av ham og så intenst på ham. På den annen side stod en mann i en hvit kittel med injeksjonssprøyte i hånden.

Selv etterat Winston hadde åpnet øynene ble han bare gradvis klar over omgivelsene. Han hadde følelsen av at han svømte opp i dette værelset fra en helt annen verden, en slags undervannsverden langt nede. Hvor lenge han hadde vært der nede, visste han ikke. Siden det øyeblikk da han ble arrestert hadde han ikke sett mørke eller dagslys. Dessuten var hans erindring ikke sammenhengende. Det hadde vært tider da bevisstheten, selv den bevissthet en har i søvne, hadde stanset brått og så fortsatt igjen etter et tomt mellomrom. Men om mellomrommene strakte seg over dager og uker eller bare sekunder, var umulig å si.