1984

Han reiste seg fra plankesengen, han var halvveis sikker på at han hadde hørt O’Briens stemme. Enda han aldri hadde sett ham, hadde han under hele denne avhøringen hatt en følelse av at O’Brien stod like ved siden av ham, akkurat slik at han ikke kunne oppdage ham. Det var O’Brien som dirigerte det hele. Det var han som pusset vokterne på Winston og hindret dem i å drepe ham. Det var han som bestemte når Winston skulle hyle av smerte, når han skulle få et pusterom, når han skulle spise og sove, når de bedøvende midler skulle pumpes inn i armen hans. Det var han som stilte spørsmålene og antydet svarene. Han var mannen som torturerte og som beskyttet, han var inkvisitor og han var venn. Og en gang — Winston kunne ikke huske om han sov den bedøvedes søvn eller en normal søvn eller om han var våken — mumlet en røst in øret på ham: «Vær ikke redd, Winston, du er i min varetekt. I syv år har jeg passet på deg. Nå der vendepunktet kommet. Jeg skal redde deg, jeg skal gjøre deg fullkommen.» Han var ikke sikker på om det var O’Briens stemme, men det var den samme stemmen som hadde sagt til ham: «Vi skal møtes på det sted hvor det ikke er noe mørke,» i den andre drømmen for syv år siden.

Han husket ikke avslutningen på forhørene. Det var en helt svart periode, og så etterpå den cellen eller det rommet som han nå var i og som gradvis hadde materialisert seg rundt ham. Han lå nesten flat på ryggen og kunne ikke røre seg. Kroppen hans ble holdt nede på alle viktige punkter. Selv nakken hans var festet på en eller annen måte. O’Brien stod og så ned på ham, alvorlig og litt trist. Sett nedenfra virket ansiktet hans grovt og slitt, med poser under øynene og furer av tretthet fra nesen til munnen. Han var eldre enn Winston hadde trodd, han var kanskje åtte og førr eller femti. Under hånden hans var det en skive med et håndtak på toppen og tall rundt hele skiven.

— Jeg fortalte deg at hvis vi møttes igjen, ville det bli her, sa O’Brien.

— Ja, svarte Winston.

Uten noe varsku, bare etter en liten bevegelse av O’Briens hand, skjøt en bølge av smerte gjennom hele hans kropp. Det var en grufull smerte, fordi han ikke kunne se hva som foregikk, og han hadde følelsen av at det ble gjort ham dødelig skade. Han visste ikke om dette virkelig foregikk, eller om virkningen ble frembragt med elektrisitet, men kroppen hans ble vridd ut av sin egentlige form, leddene ble langsomt slitt fra hverandre. Enda smerten hadde fått pannen hans til å storsvette, var den forferdeligste følelse som besatte ham skrekken for at hans ryggrad holdt på å briste. Han bet tennene sammen og pustet tungt gjennom nesen mens han forsøkte å holde seg taus så lenge som mulig.

— Du er redd for at noe skal knekke i neste øyeblikk, sa O’Brien som holdt øye med ansiktet hans. — Særlig er du redd for ryggraden. Du har et levende bilde av hvordan rygghvirvlene blir brukket fra hverandre og ryggmargsvæsken drypper ut av dem. Det er det du tenker på, ikke sant, Winston?

Winston svarte ikke. O’Brien slo håndtaket på skiven tilbake. Smertebølgen gav seg nesten like hurtig som den var kommet.

— Det var forti, sa O’Brien. — Som du ser, går tallene på denne skiven helt til hundre. Vil du være så snill å huske på under hele vår samtale at det står i min makt å gjøre deg vondt når som helst og i den grad jeg vil. Hvis tu forteller meg noen løgner eller prøver å vri det fra deg på noen måte eller til og med later som du er dummere en du er, kommer du straks til å hyle av smerte. Forstår du det?

— Ja, sa Winston.

O’Briens oppførsel ble mindre streng. Tankefullt rettet han på brillene og tok et par skritt frem og tilbake på gulvet. Da han snakket, var stemmen hans mild og tålmodig. Han virket som en lege eller lærer, ja til og med som en prest, som er mer oppsatt på å forklare og overtale enn å straffe.

— Jeg gjør meg umak med deg, Winston, sa han, fordi du er umaken verd. Du vet så inderlig godt hva som er i veien med deg. Du har visst det i mange år, enda du har kjempet mot denne kunnskapen. Du er mentalt forvirret. Du lider av en svekket hukommelse. Du kan ikke huske virkelige hendelser, og du overtaler deg selv til å tro at du husker andre som aldri har hendt. Heldigvis kan dette helbredes. Du har aldri helbredet deg selv for det, fordi du bestemte deg til ikke å gjøre det. Det krevdes en liten viljeanspennelse som du ikke ville gjøre. Jeg er fullt oppmerksom på at du selv nå klynger deg til din sykdom i den innbilning at den er en dyd. Vi skal ta et eksempel. Hvilken stat er Oceania i øyeblikket i krig med?

— Da jeg ble arrestert, var Oceania i krig med Øst-Asia.

— Med Øst-Asia. Riktig. Og Oceania har alltid vært i krig med Øst-Asia, ikke sant?

Winston drog pusten. Han åpnet munnen for å snakke, men sa ikke noe. Han kunne ikke ta øynene vekk fra tallskiven.

— Sannheten, er du snill, Winston. Din sannhet. Si meg hva du tror du husker.