— Tvert om, sa han, — det er
Han tidde en stund, som for å gi Winston tid til å fordøye det han hadde sagt.
— Husker du, fortsatte han, at du skrev i din dagbok: «Frihet er friheten til å si at to pluss to er fire»?
— Ja, sa Winston.
O’Brien løftet sin venstre hånd med baken mot Winston, han skjulte tommelen og spriket med de fire andre fingrene.
— Hvor mange fingre ser du her, Winston?
— Fire.
— Og hvis Partiet sier at det ikke er fire, men fem — hvor mange er det da?
— Fire.
Ordet endte i den stønn av smerte. Viseren på skiven hadde skutt opp til fem og femti. Svetten sprang frem over hele kroppen hans. Luften ble dratt inn i lungene og pustet ut igjen i kvalte skrik, som han ikke kunne stoppe en gang ved å bite tennene sammen. O’Brien fulgte ham med øynene, han holdt fremdeles de fire fingrene strakt ut. Han slo håndtaket tilbake. Denne gang ble smerten bare lite grann mindre.
— Hvor mange fingre, Winston?
— Fire.
Viseren fløy opp til seksti.
— Hvor mange fingre, Winston?
— Fire! Fire! Jeg kan da ikke svare annet. Fire!
Viseren måtte ha steget enda mer, men han så ikke på den. Det tunge strenge ansiktet og de fire fingrene fylte hele hans synskrets. Fingrene ruvet for hans blikk som søyler, de var enorme, utvisket og lot til å vibrere. Men det var ikke til å ta feil av at det var fire av dem.
— Hvor mange fingre, Winston?
— Fem! Fem! Fem!
— Nei, Winston, det nytter ikke. Du lyver. Du mener fremdeles det er fire. Hvor mange fingre, er du snill?
— Fire! Fem! Fire! Hva du vil! Bare du slutter med dette, så smerten stopper.
Plutselig satt han oppreist med O’Briens arm om skulderen. Kanskje hadde han mistet bevisstheten i noen sekunder. De remmene som hadde holdt ham fast, var løshet. Han frøs uhyggelig, han skalv og kunne ikke la det være, tennene hakket, tårene rant ned over kinnene hans. Et øyeblikk klamret han seg til O’Brien som et lite barn, han kjente seg på en underlig måte trøstet av å ha den tunge armen om skuldrene. Han følte det som om O’Brien var hans beskytter, at smerten var noe som kom utenfra, fra et annet hold, og at O’Brien ville redde ham fra den.
— Du er tungnem, Winston, sa O’Brien mildt.
— Jeg kan da ikke for det, klynket Winston. — Jeg kan da ikke la være å se det som er rett for øynene mine. To og to er fire.
— Av og til, Winston. Av og til er det fem. Av og til tre. Stundom er det alt dette på en og samme tid. Du må anstrenge deg mer. Det er ikke så lett å bli riktig igjen.
Han la Winston ned på sengen. Strammingen om hans kropp ble hardere igjen, men smerten hadde ebbet ut og skjelvingen stanset, nå kjente han seg bare svak og forfrossen. O’Brien hadde gjort en hodebevegelse i retning av mannen i den hvite frakken, som hadde stått ubevegelig mens alt dette hendte. Mannen bøyde seg over Winston og studerte øynene hans oppmerksomt, og så tok han pulsen hans, la et øre mot brystet og banket her og der, til slutt nikket han til O’Brien.
— Så fortsetter vi, sa denne.
På ny flommet smerten inn i Winstons kropp. Viseren måtte være på sytti eller femogsytti. Denne gang hadde han lukket øynene. Han visste at O’Brien fremdeles holdt fingrene i været, og at de fremdeles var fire. Det eneste som nå betydde noe, var å beholde livet til torturen var over. Han la ikke lenger merke til om han skrek eller ikke. Smerten ble svakere igjen. Han åpnet øynene. O’Brien hadde slått håndtaket tilbake.
— Hvor mange fingre, Winston?
— Fire. Jeg går ut fra at det er fire. Jeg ville helst se fem, om jeg kunne det. Jeg prøver å se fem.
— Hva vil du helst: overbevise meg om at du ser fem eller virkelig se dem?
— Virkelig se dem, sa Winston.
— Vi fortsetter, sa O’Brien.