1984

Så ble han slått sjeldnere enn før, og julingen ble hovedsakelig en trusel, en redsel, som han kunne bli sendt tilbake til når som helst hvis hans svar ikke var tilfredsstillende. De som nå forhørte ham var ikke banditter i svarte uniformer, men parti-intellektuelle, små trinne menn med raske bevegelser og briller som det glimtet i, de arbeidet med ham i skift, som han antok — men sikker var han ikke — varte ti eller tolv timer i ett strekk. Disse nye forhørene sørget for at han alltid hadde litt smerte, men det var ikke først og fremst smerten de satte sin lit til. De slo ham i ansiktet, slet ham i ørene, drog ham i håret, tvang ham til å stå på ett ben, nektet ham å gå ut og tømme blæren, utsatte ansiktet hans for et skjærende sterkt lys til det rant av øynene — men hensikten med alt dette var bare å ydmyke ham og ødelegge hans evne til å argumentere og resonnere. Deres virkelige våpen var den nådeløse avhøringen som fortsatte og fortsatte time etter time, de narret ham til å forsnakke seg, la feller for ham og vred og vrengte på alt han sa, de påførte ham løgner og selvmotsigelser inntil han til slutt tok til å gråte, like meget av skam som av nervøs utmattelse. Stundom kunne han gråte et halvt dusin ganger under ett og samme forhør. Mesteparten av tiden skrek de skjellsord til ham, og hver gang han nølte, truet de med å overlate ham til vokterne igjen, men av og til kunne de plutselig endre tone, kalle ham kamerat, appellere til ham på vegne av Ingsoc og Store Bror og spørre ham sørgmodig om han ikke en gang nå var så pass lojal overfor Partiet at han ønsket han ikke hadde gjort alt det onde han hadde tilstått. Når nervene hans var en eneste fillebylt etter mange timers forhør, kunne selv denne appellen få ham til å snufse og tute. Til slutt tok de gnagende stemmene knekken på ham mer komplett enn vokternes never og støvler. Han ble bare en munn som snakket, en hånd som undertegnet alt som ble forlangt av ham. Hans eneste bekymring gjaldt å finne ut hva de ønsket han skulle tilstå og så tilstå det i en fart, før brutaliteten begynte igjen. Han tilstod å ha myrdet fremtredende partifolk, spredt opprørske flyveblad, underslått offentlige midler, solgt militære hemmeligheter og begått sabotasje av enhver art. Han tilstod å ha vært spion i eurasisk tjeneste siden 1968. Han tilstod at han var en religiøs troende, beundrer av kapitalismen og seksuelt pervers. Han tilstod at han hadde myrdet sin kone, enda han visste, og hans forhørere også måtte ha visst, at hun fremdeles var i live. Han tilstod at han i årevis hadde vært i personlig kontakt med Goldstein og hadde vært medlem av en underjordisk organisasjon som omfattet nesten alle de mennesker han noengang hadde kjent. Det var lettere å tilstå alt og trekke alle inn i det. Dessuten var det alt sammen sant på sett og vis. Det var sant at han hadde vært en fiende av Partiet, og i Partiets øyne var det ingen forskjell mellom tanken og handlingen.

Det var også minner av en annen art. De trådte usammenhengende frem i hans erindring, som bilder som er helt omgitt av svart.

Han var i en celler som både kunne ha vært mørk og lys, for det eneste han kunne se, var et par øyne. Like i nærheten var det et eller annet instrument som tikket langsomt og regelmessig. Øynene ble større og mer lysende. Med ett fløt han opp av sitt sete, dukket inn i øynene og ble oppslukt av dem.

Han ble bundet fast til en stol som var omgitt av tallskiver og stod under et blendende lys. En mann i hvitt kittel leste av tallskivene. Utenfor lød trampingen av tunge støvler. Døren gikk opp med et smell. Offiseren med det voksbleke ansiktet marsjerte inn, fulgt av to voktere.

— Rom 101, sa offiseren.

Mannen i den hvite frakken snudde seg ikke. Han så ikke på Winston heller, han så bare på tallskivene.

Han ravet nedover en veldig korridor som var en kilometer bred og full av et strålende gyllent lys; han brølte av latter og skrek ut tilståelser så høyt han kunne. Han tilstod alt mellom himmel og jord, selv de tingene han hadde klart å holde tilbake under torturen. Han fortalte hele sitt livs historie til en tilhørerskare som allerede kjente den. Han var sammen med vokterne, de andre forhørerne, mennene i de hvite kitler, O’Brien og Julia, og alle travet de nedover korridoren sammen og skrek av latter. På en eller annen måte hadde han klarte å hoppe over noe forferdelig som hadde ligget skjult i fremtiden, men ikke hadde hendt. Alt var i sin skjønneste orden, det var ikke noen smerte mer, den siste detalj i hans liv var blottlagt, forstått og tilgitt.