1984

Den hakeløse mannen adlød. De store posete kinnene hans dirret, og han klarte ikke å ta seg sammen. Døren ble slått opp. Den unge offiseren kom inn og trådte til side, og bak ham dukket det frem en lavvoksen firskåren vakt med enorme armer og skuldrer. Han tok stilling rett mot den hakeløse mannen, og på signal fra offiseren gav han ham et forferdelig slag rett i munnen, et slag som han la hele sin legemstyngde i. Det var så voldsomt at mannen syntes å bli løftet opp fra gulvet. Kroppen hans ble slengt tvers over cellen og havnet mot toalettkummen. Et øyeblikk ble han liggende der som i svime med mørkt blod sivende fra munnen og nesen. En meget svak klynking eller piping lød fra ham, den virket som den kom helt ubevisst. Så rullet han seg over og reiste seg ustøtt på hender og knær. Midt i en strøm av blod og spytt falt de to brukne halvdeler av et gebiss ut av munnen på ham.

Fangene satt dødsens stille med hendene foldet om knærne. Den hakeløse krøp tilbake til sin plass. Kjøttet var blitt mørkt på den ene siden av ansiktet hans. Munnen hadde hovnet opp til en uformelig mørkerød masse med et svart hull i midten. Av og til dryppet det litt blod ned på brystet av hans overall. De grå øynene flakket fremdeles fra ansikt til ansikt, mer skyldbetynget enn noensinne, som om han forsøkte å få greie på hvor meget de andre foraktet ham for denne ydmykelsen.

Døren gikk opp. Med en liten håndbevegelse pekte offiseren på mannen med kraniet.

— Rom 101, sa han.

Winston hørte et stønn og noen forvirrede bevegelser ved siden av seg. Mannen hadde faktisk kastet seg på kne på gulvet med foldede hender.

— Kamerat! Offiser! skrek han. — Du må ikke ta meg til det stedet! Har jeg ikke fortalt dere alt allerede? Hva mer er det dere vil vite? Det er ingenting jeg ikke vil tilstå, ingenting! Bare si meg hva det er, så skal jeg tilstå med det samme. Skriv det ned, så skal jeg undertegne det — hva som helst! Men ikke rom 101!

— Rom 101, sa offiseren.

Mannens ansikt var meget blekt på forhånd, men nå fikk det en farve som Winston ikke hadde trodd var mulig. Der var avgjort og umiskjennelig en tone av grønt i det.

— Gjør hva dere vil med meg! hylte han. — Dere har sultet meg i ukevis. Gjør dere ferdig med det og la meg dø. Skyt meg. Heng meg. døm meg til fem og tyve år. Er det noen andre dere vil jeg skal angi? Bare si det, så skal jeg fortelle dere alt dere vil. Jeg bryr meg ikke om hvem det er, eller hva dere gjør med dem. Jeg har kone og tre barn. Det største av dem er ikke seks år gammelt. Dere kan ta dem alle sammen og skjære over halsen på dem mens jeg ser på det, og det skal jeg gjerne. Men ikke rom 101!

— Rom 101, sa offiseren.

Mannen kastet et vilt blikk på de andre fangene, som om det plutselig hadde falt ham inn at han kunne få en annen dit i sitt sted. Øynene hans festet seg ved det sundslåtte ansiktet på mannen uten hake. Han løftet en skinnmager arm.

— Det er han der dere burde ta og ikke meg! skrek han. — Dere hørte ikke hva han sa etter at de slo til ham. La meg bare få snakke, så skal jeg fortelle dere hvert eneste ord av det. Det er han som er mot Partiet, ikke jeg… Vokterne gikk bort til ham. Mannens stemme ble til et hyl: — Dere hørte ikke hva hans sa! gjentok han. Det ble noe galt med fjernskjermen. Men det er han dere skal ta. Han, ikke meg!

De to røslige vokterne hadde stanset for å ta ham i armene. Men akkurat i samme sekund kastet han seg tvers over cellegulvet og tok tak i et av de jernbena som støttet under benken. Han hadde tatt til å ule som et dyr. Vokterne prøvde å vri ham løs, men han klynget seg fast med forbausende kraft. I kanskje tyve sekunder rev og slet de i ham. Fangene satt stille med hendene om knærne og så rett frem for seg. Hylingen stanset, mannen hadde ikke pust til mer enn å henge seg fast. Så kom det et annet slags skrik. En vokter hadde sparket til ham med støvelen og knekket fingrene på den ene hånden hans. De drog ham opp på bena.

— Rom 101, sa offiseren.

Mannen ble ført ut, han sjanglet i vei med senket hode og følte på den knuste hånden, all kamplysten var gått ut av ham.