1984

Marerittet hadde begynt med det første slaget på albuen hans. Siden skulle det gå opp for ham at alt som da hendte bare var en innledning, et rutineforhør som nesten alle fangene ble underkastet. Det var en lang rekke forbrytelser som en måtte tilstå som en selvfølgelighet — spionasje, sabotasje og slikt. Tilståelsen var en formalitet, men torturen var virkelig. Hvor mange ganger han var blitt slått, hvor lenge mishandlingen hadde fortsatt, husket han ikke. Alltid var fem-seks menn i svarte uniformer over ham samtidig. Stundom brukte de nevene, stundom køller, stundom stålrør og stundom støvlene. Av og til rullet han seg på gulvet, like skamløs som et dyr, han vred kroppen hit og dit i et uendelig og håpløst forsøk på å unngå sparkene, men han innbød bare til nye spark, i ribbenene, i maven, albuene, skinnebenene, lysken, testiklene, den nederste hvirvel i ryggraden. Det var stunder da det fortsatte og fortsatte helt til det grufulle, det onde og utilgivelige ikke forekom ham å være vokternes fortsatte mishandling, men det at han ikke kunne tvinge seg selv til å miste bevisstheten. Det var tider da hans nerver klikket i den grad at han tok til å skrike før bankingen ennå hadde begynt, da bare synet av en neve som var løftet til slag var nok til at han ramset opp en tilståelse av virkelige og oppdiktede forbrytelser. Det var andre tider da han begynte med en beslutning om ikke å tilstå noe, da hvert ord måtte presses ut av ham mellom smertestønn, og det var tider da han var svak og søkte å kompromisere, da han sa til seg selv: «Jeg vil tilstå, men ikke ennå. Jeg må holde ut til smerten blir ulidelig. Tre spark til, to spark, og så vil jeg fortelle dem det de ønsker.» Somme tider ble han slått til han snaut kunne stå på bena, og så slengt som en sekk poteter på steingulvet i en celle, hvor han ble liggende noen timer for å komme seg og så tatt ut og slått igjen. Det var også lengre hvileperioder. Han husket dem uklart, fordi de for det meste ble tilbragt i søvn eller bevisstløshet. Han husket en celle med en plankeseng, en slags hylle som stakk ut fra veggen, og et vaskefat av blikk, og måltider som bestod av varm suppe og brød og av og til kaffe. Han husket en sur barber som kom for å rake ham og klippe håret, og forretningsmessige, usympatiske menn i hvite frakker som tok pulsen hans, undersøkte hans reflekser og vrengte øyelokkene på ham, som lot harde fingrer løpe over ham for å finne brukne ben og stakk nåler inn i armen hans for å få ham til å sove.