1984

— Selvsagt er jeg skyldig! skrek Parsons med et servilt blikk på fjernskjermen. — Du tror da vel ikke at Partiet ville arrestere en uskyldig mann, hva? Froskeansiktet hans ble roligere og fikk til og med et skinnhellig uttrykk: — Tankeforbrytelse er noe fryktelig, gamle venn, sa han svulstig. — Det er noe lumskt noe. Det kan slå kloa i deg uten at du selv vet det. Vet du åssen de fikk tak i meg? I søvne! Jo, det er sant. Der drev jeg på med arbeidet mitt, jeg prøvde å gjøre min dont — og aldri visste jeg at jeg hadde noe slikt stygt i tankene mine i det hele tatt. Og så tok jeg til å snakke i søvne. Vet du hva de hørte meg si?

Han senket stemmen, som en manne som av medisinske grunner er nødt til å si noe svineri.

— Ned med Store Bror! Ja, det sa jeg! Sa det gang på gang, later det til. Mellom oss, gamle venn, så er jeg glad for at de tok meg før det gikk enda lenger. Vet du hva jeg skal si til dem når jeg blir stilt for retten? Takk, skal jeg si, takk for at dere reddet meg før det ble for sent.

— Hvem var det som angav deg? spurte Winston.

— Den vesle dattera mi, sa Parsons med en slags bedrøvet stolthet. — Hun lyttet i nøkkehullet. Hun hørte det jeg sa og pigget så av gårde til patruljen neste dag. Ganske smart av en jentunge på syv år, hva? Jeg er ikke sinna på henne for det. Jeg er faktisk stolt av henne. Det viser at jeg iallfall har oppdratt henne i den rette ånd.

Han gjorde noen usikre bevegelser frem og tilbake mens han flere ganger kastet et lengselsfullt blikk på klosettet. Med ett rev han ned buksene.

— Unnskyld meg, gamle venn. Jeg kan ikke for det. Det er denne ventingen.

Han slapp den svære bakenden ned i klosettåpningen. Winston dekket ansiktet med hendene.

— Smith! hylte stemmen i fjernskjermen. — 6079 Smith W! Hendene fra ansiktet. Slikt er forbudt i cellene.

Winston tok hendene ned. Parsons brukte klosettet, høylydt og i overflod. Så viste det seg at avløpet var i uorden, og cellen stinket avskyelig i flere timer etterpå.

Parsons ble fjernet. Nye fanger kom inn og forsvant så på mystisk vis. En av dem, en kvinne, ble bragt til «rom 101», og Winston la merke til at hun likesom krympet sammen og fikk en annen farve da hun hørte ordene. Tiden gikk, og han regnet ut at hvis han var blitt ført hit om morgenen, ville det være ettermiddag, eller hvis det hadde vært ettermiddag, ville det være midnatt. Det var seks fanger i cellen, menn og kvinner. Alle satt meget stille. Rett mot Winston satt en mann med et hakeløst ansikt med store tenner, han lignet på en prikk en eller annen stor harmløs gnager. De tykke kinnene hans hadde hektiske flekker og var så posete at det var vanskelig å tro at han ikke hadde gjemt bort små matforsyninger i dem. De lysegrå øynene flakket redde fra ansikt til ansikt og vek fort unna når de møtte en annens blikk.

Døren gikk opp igjen, og inn kom en ny fange, hvis utseende et øyeblikk fikk det til å gå kaldt gjennom Winston. Det var en alminnelig mann som så fattig ut, han kunne ha vært ingeniør eller en slags tekniker. Det som virket så uhyggelig, var det uttærte ansiktet hans. Hodet var som en dødningeskalle. På grunn av avmagringen virket munnen og øynene uforholdsmessig store, og øynene lot til å være fylt med et morderisk ukuelig hat til en eller annen.

Mannen satte seg på benken et lite stykke fra Winston. Winston så ikke på ham igjen, men det pinte kranielignende ansiktet stod likelevende i hans sinn som om det hadde vært rett foran øynene hans. Med ett skjønte han hva som var i veien. Mannen holdt på å dø av sult. Den samme tanken lot samtidig til å slå alle de andre i cellen. Det ble en svak bevegelse bortover hele benken. Øynene på den hakeløse mannen fortsatte å flakke i retning av mannen med dødningeskallen, snart dreide de skyldbevisst unna, men ble så tvunget tilbake igjen av en uimotståelig drift. Plutselig begynte han å flytte seg urolig der han satt. Til slutt reiste han seg, vraltet klosset over gulvet mens han grov i lommen på sin overall, og med et skamfullt uttrykk rakte han den andre et skittent stykke brød.

Et rasende, øredøvende brøl kom fra fjernskjermen. Mannen uten hake hoppet der han stod. Mannen med kraniet hadde i en fart gjemt hendene bak ryggen, som om han ville demonstrere for hele verden at han sa nei til gaven.

— Bumstead! brølte stemmen. 2713 Bumstead J! Slipp det brødstykket.

Den hakeløse mannen lot stykket falle på gulvet.

— Bli stående der du er, sa stemmen. — Front mot døren. Rør deg ikke.