1984

Han var i en høyloftet celle uten vinduer og med vegger av skinnende hvite fliser. Skjulte lamper kastet en flom av kaldt lys over det, og det var en lav, summende lyd, som han antok hadde noe å gjøre med ventilasjonen. En benk eller rettere en hylle, akkurat så bred at en kunne sitte på den, løp langs hele veggen og ble bare avbrutt av døren. På veggen rett mot doren var et vannklosett uten tresete. Det var fire fjernskjermer, en i hver vegg.

Det verket i maven hans. Verkingen hadde han kjent helt siden de slengte ham inn i den lukkede bilen og kjørte ham bort. Men han var også sulten, det var en gnagende sykelig slags sult. Kanskje var det fire og tyve timer siden han sist spiste noe, kanskje var det seks og tredve. Ennå visste han ikke, og ville vel aldri få vite, om det var om morgenen eller kvelden de hadde arrestert ham. Siden det hendte, hadde han ikke fått noe mat.

Han satt så stille han kunne på den smale benken, med hendene i kors over kneet. Han hadde alt lært a sitte stille. Hvis en gjorde uventede bevegelser, hylte de til en fra fjernskjermen. Men trangen til mat ble sterkere og sterkere. Det han mest av alt lengtet etter, var en bit brød. Han hadde en bestemt følelse av at det var noen brødsmuler i lommen på overallen. Det var til og med mulig — det trodde han, fordi det syntes å være noe som kilte ham i benet av og til — at det var et ganske stort stykke brød der. Til slutt ble fristelsen til å undersøke dette for sterk, han stakk hånden ned i lommen.

— Smith! brølte en røst fra fjernskjermen. — 6079 Smith W! Hendene fra lommen når du er i cellen!

På ny ble han sittende stille med hendene foldet over kneet. Før han ble ført hit, hadde de tatt ham til et annet sted som måtte ha vært et alminnelig fengsel eller et midlertidig varetekstslokale som patruljene brukte. Han visste ikke hvor lenge han hadde vært der, det var iallfall noen timer, men uten klokke og dagslys var det vanskelig å beregne tiden. Det var et bråkende sted som luktet vondt. De hadde satt ham i en celle som var maken til den han nå var i, men den var griset og skitten og hele tiden full av minst ti-femten mennesker. Flertallet av dem var alminnelige forbrytere, men det fantes også noen politiske fanger blant dem. Han hadde sittet taus mot veggen, skubbet av skitne kropper, altfor opptatt av sin frykt og smerten i maven til å fatte større interesse for omgivelsene, men han la likevel merke til den forbausende forskjell i oppførsel mellom partifangene og de andre. Partifangene var alltid tause og redde, men de alminnelige fangene lot ikke til å vøre noe. De hylte fornærmelser til vokterne, sloss av alle krefter når deres eiendeler ble tatt fra dem, rablet svinske ord på gulvet, spiste innsmuglet mat som de drog frem fra mystiske skjulesteder i klærne og skrek til og med til fjernskjermen når den prøvde å gjenopprette orden. På den annen side lot det til at noen av dem stod på god fot med vokterne, de kalte dem med utnavn og forsøkte å lure sigaretter gjennom tittehullet i døren. Vokterne behandlet på sin side de alminnelige forbrytere med en viss overbærenhet, selv når de måtte bruke vold mot dem. Det ble snakket mye om de tvangsarbeidsleirene som de fleste av fangene ventet å bli sendt til. Winston fikk høre at det var «all right» i leirene så lenge en hadde gode forbindelser og kunne trekke i snorene. Det var bestikkelse, begunstigelse og svindel av alle slag der, det var homoseksualitet og prostitusjon, det fantes til og med ulovlig brennevin som ble destillert av poteter. Tillitsvervene ble bare gitt alminnelige forbrytere, særlig gangstere og mordere, som dannet et slags aristokrati. Alt negerarbeid ble utført av de politiske fanger.

Fanger av alle slag kom og gikk stadig: rusgifthandlere, tyver, banditter, svartebørshandlere, fylliker, gatetøser. Noen av de fulle menneskene var så voldsomme at de andre fangene måtte gå sammen om å age dem. Et veldig vrak av en kvinne i sekstiårsalderen, med svære hengebryster og tykke kveiler av hvitt hår som hadde falt ned under slagsmålet, ble båret sparkende og skrikende inn av fire vakter som hadde tatt tak i den fire endene av henne. De slet av henne de støvlene hun hadde forsøkt å sparke dem med og dumpet henne så ned i fanget på Winston, slik at lårbenene hans skulle til å knekke. Kvinnfolket heiste seg opp og spyttet et «helvetes drittsekker!» etter dem. Så oppdaget hun at hun satt på noe ujevnt og gled fra Winstons kne ned på benken.

— Om forlatels, småen, sa hun. — Jeg ville ikke sette meg på dere, det var de svina som slengte meg dit. De vet ikke åssen ei dame skal behandles. Hun tidde litt, klappet seg på brystet og rapte. — Unnskyld, sa hun, jeg er’ke riktig i orden, skjønner dere.

Hun bøyde seg forover og spydde på gulvet så det sprutet.

— Nå er’e bedre, sa hun og lente seg mot veggen med lukkede øyne. En ska’ aldri holde på det, det sier jeg bestandig. Få det opp mens det ennå er freskt i magen din.