1984

Han hørte Julia bite tennene sammen. — Jeg tror vi like godt kan si farvel, sa hun.

— Dere kan like godt si farvel, sa stemmen. Og så kom en annen røst, en tynn kultivert røst som Winston hadde inntrykk av å ha hørt før: — Og siden vi nå er inne på emnet: Her kommer lyset som skal lyse deg til ro, her kommer kniven som skall kappe deg i to!

Noe braket ned på sengen bak Winstons rygg. Enden av en stige var blitt kjørt gjennom vinduet og hadde knust glasset. Noen kom klyvende inn gjennom vinduet. Støvler larmet opp trappen. Rommet var fullt av kraftige karer i svarte uniformer, med jernbeslåtte støvler og køller i neven.

Winston skalv ikke mer. Selv øynene beveget han nesten ikke. Nå var det bare en ting som tellet: å være rolig, rolig, og ikke gi dem noe påskudd til å slå! En mann med en glatt bokserhake og en munn som var bare et snitt, stanset foran ham og lot ettertenksomt køllen balansere mellom tommelen og pekefingeren. Winston så ham i øynene, følelsen av nakenhet var nesten uutholdelig slik som han stod med hendene bak nakken og hele ansiktet og kroppen vergeløst. Mannen stakk ut spissen på en hvit tunge, slikket det stedet hvor leppene hans skulle ha vært og gikk så videre. Det lød et nytt smell. En eller annen hadde tatt glassbrevpressen fra bordet og knust den i småbeter mot gruesteinen.

Den lille korallbiten, en ørliten lyserød spiral, trillet bortover gulvteppet. Hvor liten, tenkte Winston, hvor liten var den ikke! Så hørte han et stønn og et dumpt slag bak seg, og han fikk et voldsomt spark i ankelen, slik at han nesten mistet balansen. En av karene hadde drevet neven inn i Julias underliv, slik at hun klappet sammen som et lommemetermål. Hun lå og vred seg på gulvet mens hun snappet etter pusten. Winston våget ikke å snu hodet en millimeter, men av og til fikk han et glimt av det likbleke stønnende ansiktet hennes. Enda han var lamslått av skrekk, var det som han kunne føle smerten i sin eget kropp, den skjærende smerten som likevel betydde mindre en det å få pusten igjen. Han visste hvordan det kjentes: den grufulle, forferdelige smerten var der fremdeles, men hun merket den ikke så tydelig ennå, fordi det først og fremst gjaldt å kunne få puste. Så heiste to av mennene henne opp i knærne og skuldrene og bar henne ut som en sekk. Winston fikk et glimt av ansiktet hennes, det hang ned, gult og forvridd, med lukte øyner, og det var fremdeles en sminkeklatt på begge kinner. Og det var det siste han så av henne.

Fremdeles stod han dørgende stille. Ingen hadde ennå slått ham. Tanker som kom av seg selv, men som virket helt uten interesse, tok til å flakke gjennom hjernen hans. Han lurte på om de hadde fått tak i Charrington. Han undret seg på hva de hadde gjort med kvinnen nede i gården. Han ble oppmerksom på at han hadde en voldsom trang til å late vannet, og følte en svak forbauselse, fordi det bare var to-tre timer siden han hadde gjort det. Han la merke til at uret på kaminhyllen viste ni, det vil si en og tyve. Men lyset virket for sterkt. Ville ikke lysten svinne mer og mer klokken en og tyve en augustkveld? Han spekulerte på om ikke Julia og han tross alt hadde tatt feil av tiden — om de ikke hadde sovet klokken rundt og trodd at den var tyve tredve mens den i virkeligheten var null åtte tredve neste morgen. Men han fulgte ikke tanken videre. Den interesserte ham ikke.

Nye og lettere steg hørtes ute i gangen. Charrington kom inn. De svartkledde menns oppførsel ble med ett mer behersket. Det var også noe som hadde forandret seg i Charringtons utseende. Øynene hans falt på bitene av brevpressen.

— Ta opp de bitene, sa han skarpt.

En av mennene bøyde seg og gjorde det. Cockneyaksenten var borte, og med ett skjønte Winston hvis stemme han hadde hørt i fjernskjermen for en kort stund siden. Charrington hadde fremdeles den gamle fløyelsjakken, men det nesten hvite håret hans var nå blitt svart. Han hadde også lagt av seg brillene. Han gav Winston et eneste skarpt blikk, likesom for å forvisse seg om hvem han var, og vidde ham så ingen ytterligere oppmerksomhet. En kunne fremdeles kjenne ham igjen, men han var ikke den samme mann mer. Hans kropp var blitt rankere og lot til å ha blitt høyere. Ansiktet hadde bare undergått små forandringer, men var likevel blitt et helt annet. De svarte brynene var ikke så busket, rynkene var borte, selve ansiktstrekkene var likesom blitt annerledes, selv nesen virket kortere. Det var det årvåkne, kalde ansiktet på en mann i fem og tredveårsalderen. Det falt Winston inn at for første gang så han en mann som han visste var medlem av Tankepolitiet.

TREDJE DEL

I

Han ante ikke hvor van var. Trolig var han i Kjærlighetsministeriet, men det var umulig å vite det sikkert.