1984

Winston ble vár stillheten, som en blir vár en ny lyd. Det forekom ham at Julia hadde vært svært stille en tid. Hun lå på siden, naken fra livet og oppover, med hånden under kinnet og en mørk hårlokk over øynene. Barmen hennes hevet og senket seg langsomt og regelmessig.

— Julia.

Ikke noe svar.

— Julia, er du våken?

Ikke noe svar. Hun sov. Han lukket boken, la den forsiktig på gulvet, strakte seg og drog sengeteppet over dem begge.

Ennå kjente han ikke den siste og dypeste hemmelighet, tenkte han. Han forstod hvordan, men han forstod ikke hvorfor. Hverken første eller tredje kapitel hadde i virkeligheten lært ham noe som han ikke visste, de hadde bare systematisert den viten han allerede hadde. Men etter å ha lest dette, viste han bedre enn før at han ikke var gal. En ble ikke gal av å være et mindretall, selv om det var mot hele verden. En gul stråle fra den synkende sol falt på skrå inn gjennom vinduet og streifet puten. Han lukket øynene. Solen i ansiktet hans og Julias glatte kropp mot hans egen gav ham en sterk og søvndyssende følelse av sikkerhet. Han var trygg, alt var i sin skjønneste orden. Han sovnet av mens han mumlet «fornuft er ikke statistisk» og med følelsen av at disse ordene inneholdt en dyp visdom.

X

Da han våknet, hadde han inntrykk av å ha sovet lenge, men et blikk på det gammeldagse uret fortalte ham at klokken bare var tyve tredve. Han lå og døset en liten stund til, og så hørte han den vanlige sterke sangen nede fra gårdsplassen:

Det var bare et håpløst innfall,
det svant som når solen går ned.
Men et blikk og et ord gav meg drømmer på jord,
og stjal hele min hjertefred.

Den tøysete sangen lot til å ha beholdt sin popularitet. En kunne fremdeles høre den overalt. Den hadde overlevd hatsangen. Julia våknet av lyden, strakte seg som en katt og gled ut av sengen.

— Jeg er sulten, sa hun. — Vi lager litt mer kaffe. Pokker også! Primusen er slokt, og vannet er kaldt. Hun løftet apparatet og ristet det. — Det er ikke noe mer petroleum i den.

— Vi kan vel få litt hos gamle Charrington.

— Det rare er at jeg undersøkte om den var full. Jeg kler på meg, føyde hun til. — Jeg synes det er blitt kjøligere.

Winston stod også opp og tok på seg klærne. Den utrettelige stemmen sang videre:

Dem sier at tiden leger,
at en glemmer all sorg, min venn,
men tårer og smil fra min ungdoms april
de verker i hjertet mitt enn!

Han ruslet bort til vinduet mens han festet beltet på overallen. Solen måtte ha gått ned bak husene, den skinte ikke mer på gårdsplassen. Steinhellene var våte, som om de nettopp var blitt vasket, og han hadde følelsen av at himmelen også var blitt det, så frisk og lyseblå virket den mellom skorstenspipene. Kvinnen marsjerte utrettelig frem og tilbake, fylte munnen med klesklyper og tok dem ut og hengte opp flere bleier, og flere og enda flere. Han lurte på om hun levde av å ta imot vask, eller om hun bare trellet for tyve-tredve barnebarn. Julia hadde stilt seg ved siden av ham, og begge stirret de likesom betatt på den røslige skikkelsen der nede. Mens han så på kvinnen i hennes typiske stilling, med de tykke armene strakt opp mot klessnoren og den kraftige hoppelignende bakdelen stikkende ut, slo det ham for første gang at hun var vakker. Det hadde aldri før falt ham inn at en kvinne på femti, pustet opp til enorme dimensjoner av barselsenger, og så herdet og slitt av arbeid til hun var grov i fibrene som overmoden turnips, kunne ha en vakker kropp. Men slik var det, og når det kom til stykket, hvorfor ikke? tenkte han. Den solide konturløse kroppen, som en blokk av granitt, og den ru, røde huden stod i samme forhold til en ung pike som en nype til en nyperose. Hvorfor skulle frukten aktes ringere enn blomsten?

— Hun er vakker, mumlet han.

— Hun er minst en meter over hoftene, sa Julia.

— Det er hennes form for skjønnhet, sa Winston.