1984

Disse tre gruppers mål er totalt uforenelige. De høyeres mål er å forbli der de er. De mellomstes mål er å bytte plass med de høyere. De laveres mål, om de da har noe mål — det er nemlig et uforanderlig særkjenne ved de lavere mennesker at de er så kuet av slit og strev at de bare med mellomrom er seg bevisst noe utenom sin daglige tilværelse — er å avskaffe all forskjell og skape et samfunn der alle mennesker er like. Gjennom hele historien gjentas altså gang på gang en kamp, som i sine hovedtrekk er den samme. I lange tider synes det som de høyere sitter trygt ved makten, men før eller siden kommer det alltid et øyeblikk da de enten taper troen på seg selv eller sin evne til å styre effektivt, eller begge deler. Da blir de styrtet av mellomgruppen, som skaffer seg de lavere som forbundsfeller ved å innbille dem at de kjemper for frihet og rettferd. Så snart mellomgruppen har nådd sitt mål, skyver den de lavere tilbake til deres gamle trellestilling og blir selv de høyere. Men snart utskiller det seg en ny mellomgruppe av en av de to grupper, eller fra dem begge, og så begynner kampen om igjen. Av de tre grupper er det bare den lavere som aldri klarer å nå sitt mål, ikke midlertidig en gang. Det ville være en overdrivelse å si at det gjennom hele historien ikke har vært noen materielle fremskritt. Selv i dag, da vi befinner oss i en forfallsperiode, har gjennomsnittsmennesket det fysisk bedre enn for noen hundre år siden. Men ingen fremskritt i rikdom, ingen avslipning av manerer, ingen reform eller revolusjon har noengang bragt menneskenes likhet en millimeter lenger. Fra de laveres synspunkt har ingen historisk forandring noengang betydd mer enn en forandring av navnet på deres herrer.

I slutten av det nittende århundre var dette tilbakevendende fenomenet blitt klart for mange forskere. Det oppstod skoler av tenkere som tolket historien som en syklisk prosess og påstod å kunne bevise at ulikheten var en uforanderlig lov for menneskelivet. Denne læren hadde selvsagt alltid hatt sine tilhengere, men nå ble den fremsatt på en måte som innebar en viktig forandring. Tidligere hadde nødvendigheten av et hierarkisk samfunn vært de høyeres særegne doktrine. Den var blitt forkynt av konger og aristokrater, og av de prester, jurister, og andre som snyltet på dem, og som regel var den blitt sukret med løfter om belønning i en imaginær verden hinsides graven. Så lenge det ble kjempet om makten, hadde mellomgruppen alltid nyttet slike uttrykk som frihet, rettferd og brorskap. Nå ble imidlertid begrepet menneskehetens brorskap angrepet av folk som ennå ikke var kommet til makten, men håpet å gjøre det om ikke så lenge. Før i tiden hadde mellomklassen laget revolusjoner under likhetens banner, og hadde så opprettet et nytt tyranni så snart det gamle var styrtet. De nye mellomgrupper kunngjorde i virkeligheten sitt tyranni på forhånd. Sosialismen, en teori som dukket opp i begynnelsen av det nittende århundre og som var det siste leddet i en kjede som strakte seg helt tilbake til antikkens slaveoppstander, var fremdeles sterkt infisert med svunne tiders utopiske svermerier. Men i hver variant av sosialismen som oppstod fra omkring 1900 og utover, ble det mål å opprette frihet og likhet mer og mer åpenlyst forkastet. De nye bevegelser som kom ved århundrets midte, Ingsoc i Oceania, ny-bolsjevismen i Eurasia og dødsdyrkelsen, som den alminnelig kalles, i Øst-Asia, hadde alle det bevisste mål å fremme ufrihet og ulikhet. Disse nye bevegelser vokste naturligvis frem av de gamle og hadde en tendens til å bruke deres navn og hykle enighet med deres ideologi. Men alle hadde de det mål å stanse utviklingen og fryse historien fast på det tidspunkt som passet dem. Den vanlige pendelsving skulle skje enda en gang og så stoppe. Som vanlig skulle de høyere kastes ut av mellomklassen, som så skulle bli de øverste, men takket være en bevisst strategi skulle den nye overklasse beholde sin stilling for all evighet.

De nye doktriner oppstod delvis som følge av opphopningen av historisk viten og veksten av den historiske sans, noe som snaut hadde eksistert før det nittende århundre. Historiens sykliske bevegelse var nå forståelig, eller lot i hvert fall til å være det, og hvis den kunne forståes, kunne den også endres. Men den viktigste og underliggende grunn var at menneskelig likhet var blitt en teknisk umulighet så tidlig som i begynnelsen av det tyvende århundre. Det var fremdeles sant at menneskene ikke var like i medfødt begavelse, og at deres funksjoner måtte spesialiseres på en måte som favoriserte enkelte individer fremfor andre, men det var ikke lenger noe virkelig behov for klasseforskjell eller for stor ulikhet i rikdom. I tidligere tider hadde klasseforskjellen ikke bare vært uunngåelig, men også ønskelig. Ulikhet var sivilisasjonens pris. I og med utviklingen av maskinproduksjonen ble imidlertid dette annerledes. Selv om det fremdeles var nødvendig for menneskene å utføre forskjellige slags arbeid, behøvde de ikke lenger å leve på forskjellige sosiale eller økonomiske plan. Så man saken fra samme synspunkt som de nye grupper som nå skulle til å gripe makten, var menneskelig likhet derfor ikke lenger noe ideal å strebe etter, men tvert om en fare som måtte bekjempes. I mer primitive tider da et rettferdig og fredelig samfunn faktisk var umulig, hadde det vært ganske lett å tro på dette. Tanken om et jordisk paradis, der menneskene skulle leve sammen i et brorskap, uten lover og uten dyrisk slit, hadde spøkt i den menneskelige fantasi i tusener av år. Og denne visjonen hadde hatt et visst tak selv på de grupper som faktisk profiterte av hver historisk forandring. Arvingene til den franske, engelske og amerikanske revolusjon hadde delvis trodd på sine egne fraser om menneskerettigheter, talefrihet, likhet for loven og slikt, og hadde til en viss grad latt sin fremferd bli påvirket av dem. Men i det fjerde tiår av det tyvende århundre var alle hovedstrømninger i politisk tenkning av autoritær art. Det jordiske paradis var kommet i vanry nøyaktig i samme øyeblikk som det lot seg virkeliggjøre. Uansett hva de nye politiske teorier kalte seg, førte de alle tilbake til hierarki og statsdirigering. Og under den almene brutalisering av politikken som fant sted omkring 1930 gjenopptok man fremgangsmåter som lenge hadde vært avskaffet, delvis i hundrer av år — fengsling uten dom, bruken av krigsfanger som slaver, offentlige henrettelser, tortur for å avpresse tilståelser, arrestasjoner av gisler og deportering av hele befolkninger — fenomener som ikke bare ble alminnelige, men tolerert og endog forsvart av folk som betraktet seg selv som opplyste og fremskittsvennlige.

Først etter et tiår av nasjonale kriger, borgerkriger, revolusjoner og motrevolusjoner på alle verdens kanter, trådte Ingsoc og dens rivaler frem som fullt utviklede politiske teorier. Men de var blitt innvarslet av forskjellige andre systemer, i alminnelighet kalt totalitære, som hadde dukket opp tidligere i århundret, og hovedtrekkene i den verden som ville oppstå av det rådende kaos hadde lenge vært tydelige. Likeså tydelig hadde man sett hva slags mennesker som kom til å kontrollere denne verden. Det nye aristokrati bestod for det meste av byråkrater, vitenskapsmenn, teknikere, fagforeningsledere, eksperter i publisitet, sosiologer, lærere, journalister og profesjonelle politikere. Disse mennesker skrev seg fra den fastlønte middelklasse og de øvre lag av arbeiderklassen, og de var blitt formet og sveiset sammen av monopolindustriens og det sentraliserte statsstyres golde verden. Jevnført med sine forgjengere i tidligere tider var de mindre griske, mindre fristet av materielle goder, mer begjærlig etter ren makt, og fremfor alt hadde de større bevissthet om hva de gjorde og var mer oppsatt på å slå ned all opposisjon. Denne siste ulikheten var avgjørende. I sammenligning med det tyranniet som eksisterer i dag, var alle fortidens tyrannier lunkne og ueffektive. De herskende grupper var alltid i noen grad infisert med liberale idéer og lot det alltid være et visst spillerom her og der, de tok bare hensyn til de åpenlyse handlinger og var ikke interessert i hva deres undersåtter tenkte. Selv middelalderens katolske kirke var tolerant målt med moderne mål. Grunnen til dette var delvis at i gamle dager hadde intet styre makt til å holde sine borgere under stadig oppsikt. Oppfinnelsen av boktrykkerkunsten gjorde det imidlertid lettere å dirigere den offentlige mening, og denne utviklingen ble ført videre av filmen og kringkastingen. I og med oppfinnelsen av fjernsynet og det tekniske fremskritt som gjorde det mulig å sende og motta samtidig på samme apparat, ble det slutt på lat som het privatliv. Alle borgere, eller iallfall alle de borgere som var viktige nok til å fortjene kontroll, kunne i alle døgnets fire og tyve timer holdes under oppsyn av politiet og bearbeides med offisiell propaganda, slik at de ble avstengt fra alle andre meddelelsesmidler. For første gang hadde man nå muligheten ikke bare for å påtvinge alle undersåttene en komplett lydighet overfor statens vilje, men også en totalt ensrettet opinion.

Etter den revolusjonære periode i femti- og sekstiårene, grupperte samfunnet seg på ny som vanlig i høyere, middels og lavere mennesker. Men i motsetning til alle sine forgjengere handlet den nye høyere gruppen ikke etter instinkt, den visste hva som måtte til for å sikre dens stilling. Man hadde lenge vært klar over at det eneste trygge grunnlag for oligarkiet er kollektivisme. Rikdom og forrettigheter blir lettest forsvart når man besitter dem i fellesskap. Den såkalte «avskaffelse av privateiendommen» som fant sted i midten av århundret betydde i virkeligheten at eiendommen ble samlet på langt færre hender enn før, men med den forskjell at de nye eiere ikke var en flokk individer, men en gruppe. Individuelt eier et medlem av Partiet ingenting, unntatt sine små personlige eiendeler. Kollektivt eier Partiet alt i Oceania, fordi det kontrollerer alt og disponerer produktene som det selv finner for godt. I årene umiddelbart etter revolusjonen kunne det sikre seg denne dominerende stillingen nesten uten noen motstand, fordi hele utviklingen ble fremstilt som en kollektiviseringsprosess. Man hadde alltid gått ut fra at hvis kapitalistklassen ble ekspropriert, måtte følgen bli sosialisme, og det var nå ikke tvil om at kapitalistene var blitt ekspropriert. Fabrikker, gruver, jord, hus, transportmidler — alt var tatt fra dem, og da disse tingene ikke lenger var privat eiendom, fulgte dermed at de måtte være offentlig eiendom. Ingsoc, som vokste frem av den tidligere sosialistiske bevegelse og som arvet dens fraseologi, har i virkeligheten realisert den viktigste post på sosialistenes program, med den følge som var forutsett og tilsiktet på forhånd, nemlig at økonomisk ulikhet er gjort permanent.

Men problemet om å fortsette et hierarkisk samfunn stikker dypere enn som så. Bare på fire måter kan en herskende gruppe miste makten. Enten blir den beseiret utenfra, eller den styrer så udugelig at massene blir drevet til opprør, eller den tillater en sterk og misnøyd mellomgruppe å danne seg, eller den mister sin selvsikkerhet og sin vilje til å herske. Disse årsakene virker ikke enkeltvis, og som regel er de alle fire til stede til en viss grad. En herskende klasse som kunne verge seg mot dem alle, ville beholde makten for alltid. Den avgjørende faktor er til syvende og sist den mentale holdning innen den herskende klasse selv.

Etter midten av inneværende århundre hadde den første av disse farene i virkeligheten forsvunnet. Alle de tre makter som nå har delt verden mellom seg, er faktisk uovervinnelige, og de kan bare bli overvinnelige ved langsomme demografiske endringer, som et styre med omfattende makt lett kan hindre. Den annen fare er nå også bare teoretisk. Massene gjør aldri opprør av egen drift, og de revolterer aldri bare fordi de blir undertrykt. Så lenge de ikke har noen målestokk de kan bruke til sammenligning, blir de faktisk ikke oppmerksomme på at de er undertrykt. Fortidens tilbakevendende økonomiske kriser var helt unødvendige, og de blir nå hindret, men andre og like store forstyrrelser kan skje og skjer også, uten at de får noen politiske følger, fordi misnøyen ikke har noen mulighet for å gi seg uttrykk mer. Med hensyn til problemet om overproduksjonen, som har ligget latent i vårt samfunn siden utviklingen av maskinteknikken, så blir det løst ved hjelp av den permanente krig (se 3. kapitel), som også hjelper til å sette den offentlige moral i det nødvendige høyspenn. Fra våre nuværende herskeres synspunkt er det derfor bare to virkelige farer: at det skiller seg ut en ny gruppe av dyktige maktlystne mennesker, som for tiden ikke har de stillinger de mener de fortjener, og at liberalismen og tvilen brer seg i Partiets egne rekker. En kan si at problemet er av pedagogisk art. Det gjelder ustanselig å forme bevisstheten både innen den styrende gruppe og i den større utøvende gruppe som står direkte under den. Massenes bevissthet behøver man bare å påvirke på negativ vis.

Hvis en ikke allerede kjente den, kunne man på denne bakgrunn slutte seg til den almene struktur av Oceanias samfunn. Toppen på pyramiden er Store Bror. Store Bror er ufeilbarlig og allmektig. Hver eneste seier, hver bedrift, hver medgang, hver vitenskapelig oppfinnelse, all viten, all visdom, all lykke, all dyd, blir oppfattet som direkte resultater av hans førerskap og inspirasjon. Ingen har noensinne sett Store Bror. Han er et ansikt på plankegjerdene, en røst i fjernskjermen. Vi kan noenlunde sikkert gå ut fra at han aldri vil dø, og det råder allerede atskillig uvisshet om når han ble født. Store Broer er den maske Partiet bruker når det fremstiller seg for verden. Hans funksjon er å være et brennpunkt for kjærlighet, frykt og ærbødighet, følelser som det er langt lettere å nære overfor et individ enn en organisasjon. Under Store Bror kommer Det indre parti, hvis medlemstall er begrenset til seks millioner eller litt mindre enn to prosent av Oceanias befolkning. nedenfor Det indre parti har vi Det ytre parti, og hvis vi kaller Det indre parti statens hjerne, kan Det ytre beskrives som dets hender. Under det igjen har vi de umælende masser, som vi i alminnelighet omtaler som «proletariatet», og som utgjør kanskje 85 prosent av befolkningen. Bruker vi de samme uttrykk som i vår tidligere klassifisering, er proletarene underklassen. Ekvator-landenes slavebefolkninger, som stadig går fra seierherre til seierherre, utgjør nemlig ikke en permanent eller nødvendig del av strukturen.

Prinsipielt er medlemskapet i disse tre grupper ikke arvelig. Et barn, hvis foreldre tilhører Det indre parti, er ikke teoretisk sett født i Det indre parti. Opptagelsen i begge grener av Partiet foregår etter den granskning som foretas når barna er seksten år. Heller ikke er den noen rasediskriminering eller noen utpreget begunstigelse av bestemte provinser fremfor andre. I Partiets høyeste rekker finner man jøder, negre og syd-amerikanere av ren indiansk herkomst, og administratorene av et område blir alltid valgt blant dette områdes innbyggere. Ikke noe sted i Oceania har befolkningen en følelse av at den er et kolonifolk som blir styrt fra en fjern hovedstad. Oceania har ikke noen hovedstad, og dets titulære overhode er en mann hvis tilholdssted ingen kjenner. Bortsett fra at engelsk er statens folkelige mål og nytale dens offisielle språk, er den ikke sentralisert på noen måte. Dens styrere blir ikke knyttet sammen av blodets bånd, men av oppslutningen om en felles lære. Det er riktignok så at vårt samfunn er lagdelt, og meget sterkt lagdelt, etter linjer som ved første blikk synes arvelige. Det er langt mindre bevegelse mellom de forskjellige grupper enn det var under kapitalismen og selv i den førindustrielle tidsalder. Mellom de to grener av Partiet foregår det en viss veksling, men bare for å sikre at sveklinger blir utelukket fra Det indre parti, og for å uskadeliggjøre ærgjerrige medlemmer av Det ytre parti ved at de får lov til å bli medlemmer av Partiet. De mest begavede av dem, som muligens kan bli støttepunkter for misnøye, blir ganske enkelt plukket ut av Tankepolitiet og likvidert. Men denne tingenes tilstand er ikke nødvendigvis permanent, og heller ikke er den en prinsippsak. Partiet er ikke noen klasse i ordets gamle betydning. Det tar ikke sikte på å overføre makten til sine egne barn som sådanne, og hvis det ikke fantes noen annen utvei til å holde de dyktigste folk på toppen, ville det uten å betenke seg rekruttere en helt ny generasjon fra proletariatets rekker. Den omstendighet at Partiet ikke var noen arvelig organisasjon, bidrog meget til å nøytralisere motstanden i de kritiske år. Sosialisten av den gamle typen, som var blitt lært opp til å kjempe mot noe som ble kalt «klasseprivilegier», trodde at det som ikke var arvelig, ikke kunne bli permanent. Han forstod ikke at fortsettelsen av et oligarki ikke behøvde å være fysisk, og heller ikke gav han seg tid til å reflektere over den kjensgjerning at arvelige aristokratier alltid har vært kortlivet, mens adoptive organisasjoner som for eksempel den katolske kirke somme tider har vart i hundrer eller tusener av år. Det essensielle ved et oligarkisk styresett er ikke at makten arves fra far til sønn, men at man holder fast ved en bestemt verdensanskuelse og bestemte livsformer, som de døde har pålagt de levende. En herskende gruppe er en herskende gruppe så lange den kan nominere sine etterfølgere. Det som interesserer Partiet, er ikke å fortsette sitt blod, men å fortsette seg selv. Det spiller ikke noen rolle hvem som utøver makten, så lenge den hierarkiske struktur alltid forblir den samme.

Alle de oppfatninger, vaner, smaksretninger, følelser og åndelige standpunkter som særpreger vår tid, tar i virkeligheten sikte på å bevare den mystiske tro på Partiet og hindre at noen oppdager det moderne samfunns sanne natur. Et fysisk opprør, eller et innledende skritt til et slikt opprør, er i dag umulig. Fra proletariatet behøver man ikke å frykte noe. Overlatt til seg selv vil det fortsette fra generasjon til generasjon og fra århundre til århundre med å arbeide, formere seg og dø, ikke bare uten noen impuls til å gjøre opprør, men til og med uten evne til å begripe at verden kunne være annerledes enn den er. Proletarene vil ikke bli farlige før utviklingen av den industrielle teknikk gjør det nødvendig å gi dem en høyere utdannelse, men da den militære og kommersielle rivalisering ikke lenger er så viktig, er folkeopplysningens nivå i virkeligheten synkende. De meninger som massene har eller ikke har, blir betraktet som likegyldige. Man kan gi dem intellektuell frihet, fordi de ikke har noe intellekt. Hos et medlem av Partiet kan man på den annen side ikke tolerere selv den minste meningsavvikelse i det mest ubetydelige spørsmål.

Fra fødsel til død lever et partimedlem under Tankepolitiets årvåkenhet. Selv når han er alene, kan han aldri være viss på at han virkelig er alene. Enten han er våken eller sover, arbeider eller hviler, er i badet eller sengen, kan man holde øye med ham uten varsel og uten at han vet at han blir iakttatt. Ingenting han gjør er likegyldig. Hans vennekrets, hans atspredelser, hans oppførsel mot kone og barn, hans ansiktsuttrykk når han er alene, de ordene han sier i søvne, selv de karakteristiske kroppsbevegelsene hans, blir alt sammen omhyggelig gransket. Ikke bare alle hans virkelige feil og forsyndelser, men også enhver eksentrisitet, samme hvor liten den er, enhver endring av vaner, alle nervøse fakter som kanskje kan være uttrykk for en indre kamp, er viss på å bli oppdaget. Han har ikke noe fritt valg på noe som helst område av livet. På den annen side blir hans handlinger ikke regulert av lover eller av noen klart formulert atferdskode. I Oceania finnes det ingen lov. Tanker og handlinger som betyr den visse død om de blir oppdaget, er ikke formelt forbudt, og de uendelige utrenskninger, arrestasjoner, pinsler, fengselsdommer og fordampninger er ikke straffer for forbrytelser som virkelig er begått, men bare utslettelsen av personer som kanskje kunne begå en forbrytelse en gang i fremtiden. Det kreves av partimedlem at vedkommende ikke bare har de rette meninger, men også de riktige instinkter. Mange av de oppfatninger og standpunkter som kreves av ham blir aldri klart og tydelig definert, og kunne heller ikke bli det uten at man avslørte de motsetninger som Ingsoc innebærer. hvis vedkommende av natur er ortodoks (i nytale en godtenker), vil han under alle omstendigheter og uten å bruke sin tenkeevne vite hva som er den sanne tro og den korrekte følelse. Men den omhyggelige mentale trening som han gjennomgår i barndommen og som grupperer seg om nytaleordene forbryterstopp, hvitsverte og dobbelttenke, vil i alle tilfelle gjøre ham uvillig og udugelig til å tenke for dypt over noen spørsmål i det hele tatt.

Det forutsettes at det partimedlem ikke har noen private følelser og aldri slapper av i sin begeistring. Han skal leve i en uavbrutt orgie av hat mot utenlandske fiender og innenlandske forrædere, av jubel over landets seiere og av selvfornedrelse overfor Partiets allmakt og visdom. Den misnøyen som avles av denne golde, utilfredsstillende tilværelse blir bevisst avledet utover og spredt ved slike påfunn som tominuttershatet, og de spekulasjoner som kanskje kan føre til en skeptisk eller opprørsk holdning blir kvalt på forhånd av den tidlig ervervede indre disiplin. Det første og enkleste trinn i denne disiplinen, som selv småbarn kan lære, kalles i nytale forbryterstopp. Det betyr evnen til å bråstoppe, som på instinkt, på terskelen til enhver farlig tanke. Det omfatter også evnen til ikke å fatte analogier og ikke å innse logiske feil, å misforstå de enkleste argumenter hvis de er fiendtlige mot Ingsoc og å føle seg trettet eller frastøtt av enhver tankeretning som kan føre til et kjettersk mål. Forbryterstopp betyr kort og godt beskyttende tåpelighet. Men tåpelighet er ikke nok. Tvertom krever ortodoksi i sin egentlige mening en kontroll over ens egne mentale prosesser som er likeså fullkommen som et slangemenneskes over sin kropp. Oceanias samfunn bygger til syvende og sist på den tro at Store Bror er allmektig og at Partiet er ufeilbarlig. men da Store Bror i virkeligheten ikke er allmektig og Partiet ikke ufeilbarlig, trenges det en ustanselig elastisitet i behandlingen av kjensgjerningene, en smidighet som alltid er i samsvar med øyeblikkets krav. Nøkkelordet er her hvitsverte. Som så mange andre nytale-ord har også dette to meninger som direkte motsier hverandre. Når man bruker det om en motstander, betyr det at han frekt påstår at svart er hvitt, stikk i strid med den enkle kjensgjerning. Men anvendt om et partimedlem betyr det en lojal vilje til å si at svart er hvitt når partidisiplinen krever dette. Det betyr videre evnen til å tro at svart er hvitt, ja til og med å vite at svart er hvitt og glemme at en noengang har trodd det motsatte. Dette krever en stadig endring av fortiden, og dette lar seg gjøre ved hjelp av et tankesystem som i virkeligheten omfatter alt det øvrige og som i nytale er kjent som dobbelttenkning.

Endringen av fortiden er nødvendig av to grunner, hvorav den ene er subsidiær og så å si forebyggende. Den subsidiære grunn er at når partimedlemmet akkurat som proletaren tolererer de nuværende forhold, skyldes det delvis at han ikke har noe sammenligningsgrunnlag. Han må avskjæres fra fortiden på samme måte som fra fremmede land, fordi det er nødvendig at han tror han har det bedre enn sine forfedre og at gjennomsnittsnivået i materiell komfort stadig er stigende. Men den langt viktigste grunn til justeringen av fortiden er nødvendigheten av å trygge Partiets ufeilbarlighet. Ikke bare må taler, statistiske oppgaver og meldinger av enhver art ustanselig føres à jour for å vise at Partiets forutsigelser var riktige i alle spørsmål. Ingen endring i læren eller i de politiske forbindelser kan heller innrømmes. Å endre sinn, ja slev politikk, er nemlig en innrømmelse av svakhet. Hvis for eksempel enten Eurasia eller Øst-Asia er fienden i dag, må det landet alltid ha vært fienden. Og hvis kjensgjerningene sier noe annet, må en forandre dem. På den måten blir historien stadig skrevet om. Denne daglige forfalskningen av fortiden blir utført av Sannhetsministeriet og er like nødvendig for stabiliseringen av styret som det undertrykkelses- og spioneringsarbeid som utføres av Kjærlighetsministeriet.

Fortidens foranderlighet er en av Ingsocs sentrale grunnsetninger. Det blir hevdet at svunne hendelser ikke har noen objektiv eksistens, men bare lever i skrevne kilder og i menneskenes erindring. Fortiden er det som kildene og erindringene er enige om. Og da Partiet har fullstendig herredømme over alle kilder og likeså fullstendig kontroll over sine medlemmers sinn, følger hermed at fortiden er slik som Partiet bestemmer den skal være. Følgen er også at selv om fortiden er foranderlig, er den aldri blitt endret i noe spesielt tilfelle. Når den er blitt gjenskapt i den form som øyeblikket gjør nødvendig, er nemlig denne formen fortiden, og noen annen fortid kan aldri ha eksistert. Dette har sin gyldighet selv når — som det ofte hender — den samme hendelse må endres til ugjenkjennelighet flere ganger i løpet av samme år. Til alle tider sitter Partiet inne med den absolutte sannhet, og det er klart at det absolutte aldri kan ha vært forskjellig fra hva det er i dag. Som en vil se, er kontrollen av fortiden først og fremst avhengig av treningen av hukommelsen. Å sikre seg at alle skrevne kilder stemmer overens med øyeblikkets ortodokse oppfatning, er bare en mekanisk handling. Men det er også nødvendig å huske at hendelsene foregikk på den ønskede måten. Og hvis det er nødvendig å omordne ens erindring eller å fingre med skrevne vitnesbyrd, er det også nødvendig å glemme at en har gjort noe slikt. Dette knepet kan en lære seg på samme måte som all annen mental teknikk. Det blir lært av flertallet av partimedlemmer, og sikkert av alle som både er intelligente og ortodokse. I gammeltale kalles det helt åpent «realitetskontroll». I nytale heter det dobbelttenkning, selv om dette begrepet også omfatter meget annet ved siden av.

Dobbelttenkning betyr evnen til samtidig å ha to motstridende oppfatninger og å godta dem begge. Den intellektuelle partimann vet i hvilken retning hans erindring må forandres, derfor vet han også at han svindler med realitetene, men takket være dobbelttenkningen overbeviser han også seg selv om at virkeligheten ikke blir krenket. Prosessen må være bevisst, for ellers kan den ikke utføres med den nødvendige presisjon, men den må også være ubevisst, da den ellers ville føre med seg en følelse av falskhet og derfor av skyld. Dobbelttenkning er selve Ingsocs hjerte, for Partiets vesentligste oppgave er å bruke bevisst bedrag samtidig som det bevarer den faste målbevissthet som følger med fullkommen hederlighet. Å fortelle bevisste løgner samtidig som man oppriktig tror på dem, å glemme alle kjensgjerninger som er blitt ubehagelige, og så — når det på ny er blitt nødvendig — å trekke dem frem av glemselen akkurat så lenge som det trenges, å benekte den objektive virkelighets eksistens og hele tiden ta hensyn til den virkelighet man benekter — alt dette er en ufravikelig nødvendighet. Selv når en bruker ordet dobbelttenke er en nødt til å dobbelttenke. Når en bruker dette ordet, medgir en nemlig at en klusser med virkeligheten, men ved ny dobbelttenkning eliminerer en denne viten, og så videre i det uendelige, slik at løgnen alltid er et skritt foran sannheten. Når det kommer til stykket, er det ved hjelp av dobbelttenkning at Partiet har klart å stanse historiens gang — og for alt det vi vet kan fortsette med dette gjennom tusener av år.

Alle tidligere oligarkier har mistet sin makt enten fordi de ble forbenet eller ble altfor bløte. Enten ble de tåpelige og arrogante og klarte ikke å tilpasse seg de endrede forhold, og ble så styrtet. Eller de ble liberale og feige og gjorde innrømmelser der de burde ha brukt makt, med den følge at de også ble styrtet. Med andre ord: de falt enten bevisst eller ubevisst. Partiets bedrift er at det har skapt et tankesystem hvori begge forhold kan eksistere samtidig. Og Partiets herredømme kunne ikke gjøres permanent på noen annen intellektuell basis. Hvis en skal herske og fortsette å herske, må en kunne forrykke selve virkelighetssansen. Herskermaktens hemmelighet er nemlig å kombinere troen på ens egen ufeilbarlighet med evne til å lære av fortidens feil.

En behøver neppe å si at de mest subtile utøvere av dobbelttenkning er de som oppfant dobbelttenkningen og vet at den er et veldig system for åndelig bedrag. I vårt samfunn er det slik at de som har det beste kjennskap til det som skjer, også er de som minst ser verden slik som den er. Stort sett kan man si at jo større forståelsen er, dess større er selvbedraget, jo mer intelligent en er, dess mindre fornuftig er en. En tydelig illustrasjon til dette er det faktum at krigshysteriet øker i intensitet jo høyere en kommer opp på den sosiale rangstige. De mennesker hvis holdning til krigen er nærmest det rasjonelle, er de undertvungne folk i de omstridte områder. For disse folk er krigen bare en evigvarene ulykke som feier frem og tilbake over dem som en tidevannsbølge. Det er dem fullstendig likegyldig hvem det er som vinner. De er klar over at et skifte av herredømmet bare betyr at de kommer til å gjøre det samme arbeidet som før for nye herrer, som vil behandle dem akkurat på samme måte som de gamle. De litt mer begunstigede arbeidere vi kaller «proletarer», er seg bare av og til krigen bevisst. Når det trenges, kan de bli pisket opp til orgier av frykt og hat, men blir de overlatt til seg selv, kan de i lange tider glemme at det raser noen krig. Det er innen Partiets rekker, og fremfor alt i Det indre parti, at man finner den sanne begeistring for krigen. De som vet at en verdenserobring er umulig, tror fastest på den. Denne eiendommelige kombinasjon av motsetninger — viten og uvitenhet, kynisme og fanatisme — er et av det mest karakteristiske trekk i det oceaniske samfunn. Den offisielle ideologi kryr av motsigelser selv der det ikke er noen praktisk grunn til dem. Partiet forkaster og rakker ned på alle de prinsipper den sosialistiske bevegelse opprinnelig kjempet for, og dette gjør den i sosialismens navn. Det forkynner en forakt for arbeiderklasen som er uten sidestykke i hundrer av år, og det kler sine medlemmer i en uniform som en gang var et særkjenne for kroppsarbeidere og som ble antatt nettopp av den grunn. Det undergraver systematisk familiens solidaritet, og gir sin fører et navn som er en direkte appell til familiefølelsen. Selv navnene på de fire ministerier som nå styrer oss, avslører en viss skamløshet fordi de er en bevisst forvrengning av sannheten. Fredsministeriet sysler med krigen, Sannhetsministeriet med løgn, Kjærlighetsministeriet med tortur og Overflodsministeriet med hungersnød. Disse selvmotsigelser er ikke tilfeldige og heller ikke en følge av alminnelig hykleri, de er bevisste øvelser i dobbelttenkning. Det er nemlig bare ved å forsone selvmotsigelser at man kan beholde makten i det uendelige. Den gamle kretsgang kunne bare brytes på denne måten. Hvis menneskelig likhet skal kunne hindres for alltid — hvis de høye, som vi har kalt dem, skal kunne beholde si stilling for evighet — må den rådende sinnsstemning være kontrollert sinnssyke.

Men det er ett spørsmål som vi hittil nesten har oversett. Det er: hvorfor bør menneskelig likhet hindres? Hvis vi forutsetter at utviklingens mekanikk er blitt riktig beskrevet, hva er så motivet for dette veldige, omhyggelig planlagte forsøket på å fryse historien fast på et bestemt tidspunkt?

Her står vi ved den sentrale hemmelighet. Som vi har sett, beror Partiets mystiske status, og fremfor alt Det indre partis, på dobbelttenkningen. Men enda dypere enn dette ligger det opprinnelige motiv, det aldri omdiskuterte instinkt som først ledet til at det grep makten og som senere skapte dobbelttenkning, Tankepolitiet, permanent krig og alt det øvrige nødvendige utstyret. Dette motivet er i virkeligheten…