1984

3. kapitel.

Krig er fred.

Oppdelingen av verden i tre store superstater var en hendelse som kunne bli forutsett og i virkeligheten også ble det før midten av det tyvende århundre. Etterat Russland hadde absorbert Europa og De forente stater Det britiske samvelde, eksisterte faktisk allerede to av disse tre makter, Eurasia og Oceania. Den tredje, Øst-Asia, oppstod ikke som tydelig enhet før etter ytterligere ti års forvirret kamp. Grensene mellom de tre superstater er på noen steder vilkårlige, og på andre fluktuerer de etter krigslykken, men i det store og hele følger de geografiske linjer. Eurasia omfatter hele den nordlige del av den europeiske og asiatiske landmasse, fra Portugal til Beringstredet. Oceania omfatter Nord- og Syd-Amerika, øyene i Atlanterhavet, iberegnet de britiske, Australasia og den sydlige delen av Afrika. Øst-Asia er mindre enn de to andre og har en mindre tydelig vestgrense; det omfatter China og landene syd for det, de japanske øyer og en stor, men skiftende del av Manchuria, Mongolia og Tibet.

I vekslende kombinasjoner er disse tre superstater permanent i krig med hverandre, og har vært det i de siste fem og tyve år. Imidlertid er krigen ikke lenger den desperate, tilintetgjørende kamp den var i de første årtier av det tyvende århundre. Den er en kamp for begrensede mål mellom motstandere som ikke makter å ødelegge hverandre, som ikke har noen materiell grunn til å kjempe og ikke er skilt av noen sann ideologisk uenighet. Dette vil ikke si at hverken krigføringen eller den fremherskende holdning overfor den er blitt mindre blodtørstig eller mer ridderlig. Tvertom er krigshysteriet kontinuerlig og alment i alle land, og slike handlinger som voldtekt, plyndring, nedslaktning av barn, degraderingen av hele folkegrupper til trelldom, og represalier mot fanger, som til og med blir levende kokt eller begravet, blir betraktet som normale, og endog fortjenstfulle når de blir begått av en selv og ikke av fienden. Men rent fysisk sett er det bare et meget lite antall mennesker som blir direkte berørt av krigen, for det meste høyt utdannede spesialister, og følgen er at tapslistene heller ikke blir store. Hvis det er noen kamp, foregår den på de ubestemte grenser, hvis beliggenhet den jevne mann bare kan gjette seg til, eller omkring de flytende festninger som vokter strategiske punkter på de store sjøruter. I sivilisasjonens sentrer betyr krigen ikke mer enn en stadig mangel på forbruksvarer og av og til en rakettbombe, som kan koste noen snes mennesker livet. Krigen har i virkeligheten endret karakter. Eller for å si det mer nøyaktig, grunnene til at en kjemper en krig har endret rekkefølge hva viktighet angår. Motiver som alt var til stede i mindre grad under de store kriger i begynnelsen av det tyvende århundre, er nå blitt dominerende og blir bevisst innrømmet og lagt til grunn for statens aksjon.

For å kunne forstå den nuværende krigs natur — det er nemlig alltid den samme krigen, på tross av den omgruppering som foregår med få års mellomrom — må man først og fremst bli klar over at den umulig kan bli avgjørende. Ingen av de tre superstater kan bli endelig overvunnet, selv av en kombinasjon av de to andre. De er altfor jevnsterke, og deres naturlige forsvar er altfor mektig. Eurasia er beskyttet av sitt enorme landområde, Oceania av det brede Atlanterhav og Stillehav, Øst-Asia av innbyggernes fruktbarhet og flid. For det annet finnes det ikke mer noe å kjempe om, materielt sett. I og med opprettelsen av det økonomiske autarki, hvor produksjonen og konsumpsjonen er koordinert, er kampen om verdensmarkedene slutt, og det var nettopp denne kampen som var en hovedårsak til de tidligere kriger. Konkurransen om råvarer er heller ikke mer noe spørsmål om liv eller død. I hvert fall er alle de tre superstater så enorme at de kan skaffe nesten alle de materialer de trenger innenfor sine egne grenser. Hvis krigen i det hele tatt har noe direkte økonomisk mål, er den en krig om arbeidskraft. Mellom superstatenes grenser, og ikke under noens varige herredømme, ligger en omtrentlig firkant med sine hjørner i Tanger, Brazzaville, Darwin og Hong Kong, den omfatter omtrent en femtedel av jordens befolkning. Det er om besittelsen av disse tett befolkede områder og av is-kalotten i nord de tre maktgrupper kjemper sin evige kamp. I praksis er det aldri noen av dem som kontrollerer hele det omstridte området. Deler av det skifter stadig herre, og det er muligheten for å sikre seg et bruddstykke av det ved et plutselig forræderi som dikterer de uendelige vekslingene av forbundsfelle.

Alle de omstridte områder inneholder verdifulle mineraler, og noen av dem produserer viktige vegetabilske produkter, som for eksempel gummi, som man i kaldere klimaer må lage syntetiske erstatninger for ved hjelp av forholdsvis kostbare prosesser. Men fremfor alt har de en uuttømmelig reserve av billig arbeidskraft. Den makt som kontrollerer Ekvatorial-Afrika eller landene i Midt-Østen eller Syd-India, eller den indonesiske øyverden, råder også over snesevis eller hundrer millioner av dårlig betalte og hardt arbeidende kulier. Innbyggerne av disse områder er mer eller mindre åpenlyst gjort til slaver og underkaster seg uavlatelig den ene seierherren etter den andre; de blir forbrukt på samme måte som kull eller olje til å øke rustningene, til å vinne nye områder, til å kontrollere mer arbeidskraft, til å fremstille mer rustningsmateriell, til å ta nye områder og så videre i det uendelige. Man bør legge merke til at kampen sjelden forflytter seg utenfor kantene av de omstridte områder. Eurasias grenser flyter from og tilbake mellom Kongo-bekkenet og sydsiden av Middelhavet; øyene i Det indiske hav og i Stillehavet blir stadig erobret og gjenerobret av Oceania eller Øst-Asia; i Mongolia er linjen mellom Eurasia og Øst-Asia aldri stabil, og omkring Nordpolen gjør alle tre makter krav på veldige områder som i virkeligheten for en stor del er ubebodd og uutforsket. Men maktforholdet er hele tiden sånn omtrent i likevekt, og det området som danner hjertelandet i hver superstat forblir alltid intakt. Dessuten er arbeidskraften til de utbyttede folk langs Ekvator i virkeligheten ikke nødvendig for verdensøkonomien. De føyer ikke noe til verdens rikdom, da alt det de produserer blir brukt til krigsformål, og da hensikten med å føre en krig alltid er å skaffe seg en bedre posisjon for å kunne føre en annen krig. Ved sitt arbeid bevirker slavebefolkningene at den evige krigs tempo kan økes. Men hvis de ikke eksisterte, ville verdenssamfunnets struktur og den prosess som det opprettholdes ved, ikke bli vesentlig annerledes.

Det primære mål i moderne krigføring — og i samsvar med dobbelttenkningens prinsipper blir dette målet innrømmet og samtidig ikke innrømmet av de ledende hjerner i Det indre parti — er å forbruke maskinenes produkter uten å heve den almene levestandard. Helt siden slutten av det nittende århundre har problemet om hva man skal gjøre med overskuddet av forbruksvarer ligget latent i det industrielle samfunn. I vår tid, da selv få menneskelige vesener har nok å spise, er dette problemet åpenbart ikke så påtrengende mer, og kanskje ville det ikke ha blitt det selv om ingen kunstige ødeleggelsesprosesser hadde virket. Den moderne verden er et nakent, sultende, forfallent sted jevnført med den verden som eksisterte før 1914, og enda mer hvis man sammenligner den med den imaginære fremtidsverden som menneskene i den tid så frem til. I begynnelsen av det tyvende århundre var forestillingen om et ubeskrivelig rikt, makelig, ordnet og effektivt samfunn — en glitrende antiseptisk verden av glass og stål og snøhvit betong — en del av bevisstheten hos hvert lese- og skrivekyndig menneske. Teknikken og naturvitenskapene gikk frem med eventyrlig fart, og det syntes naturlig å gå ut fra at denne utviklingen ville fortsette. Når det likevel ikke gikk slik, skyldtes det delvis utarmingen som følge av en lang rekke kriger og revolusjoner, men dels også at de naturvitenskapelige og tekniske fremskrift bygde på en empirisk tenkning som ikke kunne overleve i et strengt dirigert samfunn. Stort sett er verden mer primitiv i dag enn den var for femti år siden. Visse tilbakeliggende områder har gjort fremskritt og visse tekniske ting er blitt videre utviklet — alltid slike som på en eller annen måte har forbindelse med krig og politispionasje — men eksperimentering og oppfinnelser har i det store og hele stoppet, og ødeleggelsene under atomkrigen i 1950-årene er aldri blitt helt helet. Like fullt eksisterer de farer som maskinen innebærer fremdeles. Fra det øyeblikk da maskinen første gang dukket opp var det klart for alle tenkende mennesker av nødvendigheten av tungt slit og derfor i stor utstrekning av menneskelig ulikhet var forsvunnet. Hvis maskinen bevisst ble brukt med dette mål for øye, kunne sult, overarbeid, usseldom, analfabetisme og sykdom fjernes i løpet av noen få slektledd. Og i virkeligheten ble resultatet også at maskinen, uten å bli brukt til dette formålet, men ved en slags automatisk prosess, ved å produsere rikdom som det til sine tider ikke var mulig å fordele, hevet det alminnelige menneskes levestandard i meget høy grad i en periode av omkring femti år i slutten av det nittende og begynnelsen av det tyvende århundre.

Men det var også klart at en almen økning av rikdommen truet med ødeleggelsen av et hierarkisk samfunn, og til en viss grad var det samme som ødeleggelsen av det. I en verden hvor alle hadde kort arbeidstid og nok å spise, hvor alle bodde i eget hus med bad og kjøleskap og hadde en bil eller til og med et fly, ville den mest iøynefallende og kanskje viktigste form for ulikhet alt være forsvunnet. Hvis dette en gang ble alminnelig, ville rikdommen ikke bety noen utmerkelse mer. Utvilsomt var det mulig å forestille seg et samfunn hvor rikdommen i betydningen personlige eiendeler og luksus, ville være likelig fordelt, mens makten forble i hendene på en liten privilegert kaste. Men i praksis kunne et slikt samfunn ikke bli stabilt i lengre tid. Hvis alle i like grad kunne nyte lediggang og sikkerhet, ville nemlig den store masse av mennesker som normalt er sløvet av fattigdommen lære seg å lese og skrive og tenke på egen hånd, og når de først hadde gjort dette, ville de før eller siden innse at den privilegerte minoritet ikke hadde noen funksjon, og så ville de feie den vekk. I det lange løp var et hierarkisk samfunn bare mulig på grunnlag av fattigdom og uvitenhet. Det var heller ikke noen gjennomførlig løsning å vende tilbake til den jordbruksdyrkende fortid, som enkelte tenkere drømte om i begynnelsen av det tyvende århundre. Dette stred med den tendens i retning av mekanisering som halvveis var blitt et instinkt over hele verden, og dessuten ville ethvert industrielt tilbakeliggende land bli militært hjelpeløst og derfor direkte eller indirekte dominert av mer fremskredne rivaler.

Heller ikke var det noen tilfredsstillende løsning å holde massene i fortsatt fattigdom ved å innskrenke produksjonen av varer. Dette foregikk i stor utstrekning i kapitalismens sluttfase, omtrentlig regnet i årene mellom 1920 og 1940. Mange stater lot sin økonomi stagnere, dyrket land ble liggende brakt, kapitalutstyret ble ikke økt, store deler av befolkningen ble hindret i å arbeide og holdtes halvveis i liver ved statsbidrag. Men også dette ledet til militær svakhet, og da de lidelser det medførte åpenbart var unødvendige, ble motstanden uunngåelig. Problemet var hvordan man skulle holde industriens hjul i gang uten å øke verdens realvelstand. Varer måte fremstilles, men ikke fordeles. Og i praksis kunne dette mål nåes bare på én måte, nemlig ved ustanselig krig.

Krigens essensielle oppgave er ødeleggelse, ikke nødvendigvis av menneskeliv, men av produktene av menneskelig arbeid. Krig er et middel til å tilintetgjøre de varer som ellers kunne bli brukt til å gjøre massene for sorgløse og dermed i det lange løp for intelligente til å strø dem rundt i stratosfæren eller senke dem på havets bunn. Selv når krigsvåpen ikke blir direkte ødelagt, er fremstillingen av dem likevel en hendig metode til å bruke arbeidskraft uten å produsere noen konsumvarer. En flytende festning representerer for eksempel en arbeidsinnsats som kunne frembringe flere hundre lastebåter. Til slutt blir en slik festning kassert som foreldet, uten at den noen gang har vært til materielt gagn for noen, og med en ny og enorm innsats av arbeidskraft bygger man en ny flytende festning. I prinsippet blir krigsinnsatsen alltid planlagt slik at den spiser opp hele det overskudd som kan være tilbake etterat man har imøtekommet befolkningens enkleste krav. I praksis blir befolkningens behov alltid undervurdert, med den følge at det råder en kronisk mangel på halvdelen av de nødvendigste ting til livets opphold, men dette blir betraktet som en fordel. Den bevisste politiske linje er å holde selv de begunstigede grupper like på kanten av nød, fordi en tilstand av almen mangel øker betydningen av småprivilegier og dermed forskjellen mellom den ene gruppen og den andre. Målt etter forholdene i begynnelsen av det tyvende århundre fører selv et medlem av Det indre parti en gledeløs og slitsom tilværelse. De få goder han nyter — hans store velmøblerte leilighet, det bedre stoffet i hans klær, den bedre kvaliteten i hans mat og drikke og tobakk, hans to-tre tjenere, hans privatbil eller helikopter — gjør likevel at han lever i en annen verden enn et medlem av Det ytre parti, og medlemmene av Det ytre parti har tilsvarende fordeler fremfor de undertrykte masser som vi kaller «proletariatet». Den sosiale atmosfære er den samme som i en beleiret by, hvor en bit hestekjøtt markerer forskjellen mellom rikdom og fattigdom. Bevisstheten om å være i krig, og derfor i fare, gjør samtidig at det synes naturlig å overdra all makt til en liten kaste, fordi dette er en uunngåelige betingelse for å kunne overleve.

Som en vil se, fullbyrder krigen ikke bare den nødvendige ødeleggelse, den fullbyrder den også på en måte som psykologisk sett er antagelig. Prinsipielt sett ville det være enkelt å sløse bort verdens overskudd av arbeidskraft ved å bygge templer og pyramider, ved å grave hull i jorden og fylle dem igjen, ja til og med ved å fremstille veldige varemengder og sette fyr på dem. Men dette ville bare skape det økonomiske og ikke det følelsesmessige grunnlag for et hierarkisk samfunn. Det det her gjelder, er ikke moralen hos massene, hvis holdning ikke betyr noe så lenge de stadig holdes i arbeid, men moralen i Partiet selv. Selv det mest beskjedne partimedlem forutsettes å være dyktig, flittig og til og med intelligent innen snevre grenser, men det er også nødvendig at vedkommende må være en lett-troende og uvitende fanatiker, hvis rådende sinnsstemning er frykt, hat, smisking og orgiastisk jubel. Det trenges med andre ord at han har den mentalitet som harmonerer med en krigstilstand. Det har ingenting å si om krigen virkelig blir kjempet, og da det ikke er mulig å vinne noen avgjørende seier, betyr det heller ingenting om krigen går godt eller dårlig. Det eneste som er nødvendig, er at det eksisterer krigstilstand. Den spaltning av intelligensen som Partiet krever av sine medlemmer og som er lettere å virkeliggjøre i en krigsatmosfære, er nå nesten universell, men jo høyere en kommer opp i rekkene dess mer markert blir den. Det er nettopp i Det indre parti at krigshysteriet og hatet til fienden er voldsomst. I egenskap av administrator er et medlem av Det indre parti ofte nødt til å vite at den og den nyheten om krigen er usann, og han kan til og med være klar over at hele krigen er et bedrag, og at den enten ikke eksisterer i det hele tatt eller at den blir kjempet av helt andre grunner enn de offisielle — men en slik viten blir lett nøytralisert av den teknikk som kalles dobbelttenkning. I mellomtiden vakker ikke noe medlem av Det indre parti et øyeblikk i sin mystiske tro på at krigen er virkelig, og at den nødvendigvis må ende med seier, med Oceania som den ubestridte herre over hele verden.

Alle medlemmer av Det indre parti tror på denne fremtidige verdenserobringen som på en trosartikkel. Målet skal nåes enten ved gradvis å erobre mer og mer land og dermed bygge opp en overveldende maktstyrke, eller ved oppfinnelsen av et nytt våpen som fienden ikke har noe å stille opp mot. Arbeidet for å oppdage nye våpen fortsetter uten stans, og er en av de meget få gjenværende sysselsettelser hvor den oppfinnsomme eller spekulative åndstype ennå kan finne noe virkefelt. Naturvitenskap i den gamle betydningen av ordet har i dag nesten opphørt å eksistere i Oceania. I nytale finnes det ikke noe ord for den. Den empiriske metode, som alle fortidens vitenskapelige fremskritt bygget på, er i strid med Ingsocs mest fundamentale prinsipper. Og selv rent tekniske fremskritt finner bare sted når deres resultater på en eller annen måte kan brukes til å minske den menneskelige frihet. I alle de nyttige kunster står verden enten stille, eller den går tilbake. Åkrene blir pløyd med hester, mens bøker blir skrevet med maskineri. Men i spørsmål av vital betydning — og det vil i virkeligheten si krig og politispionasje — blir den empiriske metode fremdeles oppmuntret eller iallfall tolerert. Partiets to mål er å erobre hele jordens overflate og å utrydde muligheten for selvstendig tenkning en gang for alle. Følgelig er det to store problemer som Partiet er oppsatt på å løse. Det ene er å oppdage — mot vedkommendes egen vilje — hva et annet menneskelig vesen tenker, og det annet er å drepe flere hundre millioner mennesker i løpet av noen sekunder uten at de får varsel på forhånd. For så vidt vitenskapelig forskning fremdeles fortsetter, er det dette som er dens mål. Naturvitenskapsmannen av i dag er enten er blanding av en psykolog og inkvisitor, som med enestående nøyaktighet gransker betydningen av ansiktsuttrykk, bevegelser og tonefall og prøver den sannhetsskapende virkning av rusgift, sjokkterapi, hypnose og fysisk tortur, eller en kjemiker, fysiker eller biolog som bare sysler med de grener av sin vitenskap som omfatter ødeleggelse av menneskeliv. I de veldige laboratorier i Fredsministeriet og i forsøksstasjonene som er skjult i Brasils urskoger, i den australske ørken eller på de øde øyer i Antarktis, er grupper av eksperter utrettelig i virksomhet. Noen av dem er bare opptatt med å trekke opp retningslinjer for fremtidige kriger, andre lager utkast til større og større rakettbomber, kraftigere og kraftigere sprengstoffer og mer og mer ugjennomtrengelige panserplater, atter andre eksperimenterer med nye og enda dødeligere gassarter, eller med oppløseliger giftstoffer som kan fremstilles i slike mengder at de kan ødelegge plantelivet på hele kontinenter, eller med sykdomsbakterier som er immune mot alle mulige legemidler. Noen strever for å fremstille et kjøretøy som kan bore seg vei under jorden som en undervannsbåt i vann, eller et fly som er like uavhengig av sin basis som et seilskip, andre utforsker enda fjernere muligheter som for eksempel å samle solens stråler i brennpunkter ved hjelp av linser som blir hengt opp tusener av kilometer ute i rommet eller å frembringe kunstige jordskjelv og flombølger ved å tappe ut heten i jordens sentrum.

Men ingen av disse prosjekter kommer noengang nær sin virkeliggjørelse, og ingen av de tre superstater får noengang et avgjørende forsprang foran de andre. Enda mer oppsiktvekkende er det at alle tre makter allerede i atombomben har et våpen som er langt mektigere enn noe som deres nuværende forskningsarbeid trolig kan føre til Selv om Partiet sin vane tro hevder at det har gjort denne oppfinnelsen, dukket de første atombomber opp så tidlig som i 1940-årene og ble første gang brukt i stort omfang omkring ti år etter. På den tid ble noen hundre bomber felt mot industrisentrer, hovedsakelig i européisk Russland, Vest-Europa og Nord-Amerika. De overbeviste de herskende grupper i alle land om at noen atombomber til ville bety slutten på alt som het organisert samfunn og dermed på deres egen makt. Senere ble det ikke kastet noen slike bomber mer, enda det aldri ble inngått noen formell avtale om dette, ikke en gang antydet noen slik avtale. De tre makter fortsatte simpelthen å produsere atombomber og lagre dem med henblikk på den avgjørende sjanse som de alle tror vil melde seg før eller siden. Og i mellomtiden er krigens kunst forblitt nesten stasjonær i tredve-førti år. Helikoptere blir brukt mer enn før, bombeflyene er i stor utstrekning blitt avløst av selvdrevne prosjektiler, og det sårbare bevegelige slagskip er blitt erstattet med den nesten usenkbare flytende festning, men ellers har utviklingen vært liten. Stridsvognen, undervannsbåten, torpedoen, mitraljøsen, ja selv geværet og håndgranaten er fremdeles i bruk. Og på tross av den endeløse nedslaktningen det blir meldt om i presse og fjernsyn, har man aldri fått noen gjentagelse av de desperate slagene i tidligere kriger, da hundretusener eller til og med millioner av menn ble drept på bare noen uker.

Ingen av de tre superstater forsøker seg noengang på den manøvre som innebærer risikoen for et alvorlig nederlag. Når man foretar en større operasjon, er den i regelen et overrumplingsangrep på en forbundsfelle. Den strategi som alle de tre makter følger, eller som de innbiller seg selv at de følger, er nøyaktig den samme. Planen er at man ved en kombinasjon av kamp, forhandling og forræderi i rette tid skal sikre seg en ring av baser som helt omgi en av de andre av de konkurrerende stater, og så undertegne en vennskapspakt med vedkommende stat og holde seg på vennskapelig for med den så lenge at mistanken blir dysset i søvn. I løpet av denne tiden kan man samle raketter som er ladet med atombomber på alle de strategiske punkter, og til slutt blir de alle avskutt samtidig, med en så tilintetgjørende virkning at enhver gjengjeldelse er umulig. Da er tiden inne til å slutte en vennskapspakt med den gjenværende verdensmakt, som forberedelse til et nytt angrep. Det er neppe nødvendig å si at denne planen bare er en dagdrøm som aldri lar seg virkeliggjøre. Dessuten foregår det aldri noen kamper unntatt i de omstridte områder rundt ekvator og polen, noen invasjon av fiendtlig territorium blir aldri foretatt. Dette forklarer den kjensgjerning at grensene mellom superstatene på sine steder er vilkårlige. Eurasia kunne for eksempel lett erobre De britiske øyer, som geografisk sett er en del av Europa, og på den annen side kunne Oceania skyve sin grense frem til Rhinen og til og med til Weichsel. Men dette ville krenke det prinsipp som følges av alle parter enda det aldri er utformet, nemlig prinsippet om kulturell integritet. Hvis Oceania skulle erobre de områder som engang var kjent under navnene Frankrike og Tyskland, ville det bli nødvendig enten å utrydde innbyggerne, en oppgave som fører med seg store fysiske vanskeligheter, eller å assimilere en befolkning på omkring hundre millioner mennesker, som hva den tekniske utvikling angår, befinner seg omtrent på samme nivå som Oceania. Problemet er det samme for alle tre superstater. Av hensyn til deres struktur er det absolutt nødvendig at de ikke mø ha noen kontakt med utlendinger, unntatt i en begrenset grad med krigsfanger og farvede slaver. Selv øyeblikkets offisielle forbundsfelle blir alltid betraktet med den mørkeste mistanke. Bortsett fra krigsfangene får gjennomsnittsborgeren i Oceania aldri se en borger hverken av Eurasia eller Øst-Asia, og det er en forbrytelse av ham å kunne et fremmed språk. Hvis han fikk lov til å komme i kontakt med utlendinger, ville han oppdage at de er skapninger av samme art som han selv, og at det meste han har fått høre om dem er løgn. Den forseglede verden han lever i, ville bli brutt, og det hat og den frykt og den egenrettferdighet hele hans moral er avhengig av, kan forsvinne. Derfor innser man i alle tre stater at uansett hvor ofte Persia, Egypt, Java eller Ceylon kan skifte herre, må hovedfrontene aldri overskrides av annet enn bomber.

Bak dette ligger en kjensgjerning som aldri blir nevnt høyt, men som stilltiende er underforstått, og som man handler etter — nemlig at levevilkårene i alle tre superstater i det store og hele er de samme. I Oceania blir den rådende filosofi kalt Ingsoc, i Eurasia heter den nybolsjevisme, og i Øst-Asia har den et kinesisk navn som vanligvis blir oversatt med dødsdyrkelse, men som kanskje bedre kan gjengis med utslettelsen av jeg’et. Borgeren av Oceania har ikke lov til å vite noe om innholdet av de to andre filosofier, men han blir lært opp til å avsky dem som barbariske krenkelser av moral og sunn fornuft. I virkeligheten er de tre filosofier knapt å skjelne fra hverandre, og de samfunnssystemer som bygger på dem kan ikke kjennes fra hverandre i det hele tatt. Overalt har man den samme pyramide-oppbyggingen, den samme dyrkelse av en halt guddommelig fører, den samme økonomi som eksisterer ved og for en evig krigføring. Av dette følger at de tre superstater ikke bare er ute av stand til å erobre hverandre, de ville heller ikke få noen vinning av det. Tvert om, så lenge de ligger i innbyrdes strid, stiver de hverandre opp som tre kornnek. Og som vanlig er de herskende grupper i alle tre stater oppmerksomme og samtidig uoppmerksomme på hva de gjør. De ha vidd sine liv til verdenserobringen, men de vet også hvor nødvendig det er at krigen fortsetter i den uendelige og uten seier. Det faktum at det ikke er noen fare for erobring, gjør det i mellomtiden mulig å benekte den realitet som er særkjennet for Ingsoc og dens rivaliserende tankesystemer. Her er det nødvendig å gjenta det som tidligere er sagt, at krigen fundamentalt har endret karakter ved å bli permanent.

I tidligere tider var en krig, nesten i og med definisjonen av selve begrepet, noe som før eller siden måtte slutte, som regel i en opplagt seier eller et nederlag. I fortiden var krigen også et av de hovedmidler som holdt de menneskelige samfunn i kontakt med de fysiske realiteter. Alle herskere har til alle tider søkt å påtvinge sine tilhengere et falskt syn på verden, men de hadde ikke råd til å oppmuntre noen illusjon som tenderte i retning av militær svekkelse. Så lenge nederlag betydde tap av uavhengighet, eller et annet resultat som alment ble betraktet som uønsket, måtte tiltakene mot et slikt nederlag være alvorlige. En kunne ikke ignorere de fysiske fakta. I filosofi, i religion, i etikk eller i politikk kan to og to være fem, men når en skulle konstruere en kanon eller et fly, måtte summen bli fire. Udugelige nasjoner ble alltid erobret før eller siden, og kampen for militær effektivitet var ødeleggende for alle illusjoner. For å kunne være effektiv var det dessuten nødvendig å lære av fortiden, og det betydde å ha et noenlunde riktig begrep om hva som hadde hendt i fortiden. Aviser og historiebøker var naturligvis alltid farvet og tendensiøse, men en forfalskning av den art som foregår i dag ville ha vært umulig den gang. Krig var en sikker garanti for sunnhet, og for såvidt det angikk de herskende klasser var den trolig den viktigste av alle garantier. Så lenge kriger kunne vinnes eller tapes, kunne ingen herskende klasse være helt uten ansvar.

Men når krigen bokstavelig talt blir kontinuerlig, opphører den også å være farlig. Når krigen er kontinuerlig, eksisterer det ikke noe slikt som militær nødvendighet. Tekniske fremskritt kan opphøre, og de mest håndgripelige kjensgjerninger kan benektes eller ignoreres. Som vi har sett, blir det fremdeles av hensyn til krigsformål, drevet en forskning som kan kalles vitenskapelig, men den er i det vesentlige en form for et slags dagdrømmeri, og det spiller ikke stor rolle om den ikke kan oppvise resultater. Effektivitet, selv militær effektivitet, er ikke nødvendig lenger. I Oceania er Tankepolitiet det eneste som virkelig er effektivt. Da alle tre superstater er uovervinnelige, utgjør hver av dem i virkeligheten et eget univers, og innenfor det kan man praktisere nær sagt en hvilken som helst forvrengning av tanken. Virkeligheten øver bare sitt trykk gjennom det daglige livs nødvendigheter — nødvendigheten av hus og klær, av å spise og drikke, unngå å spise gift eller falle ut av vinduer i øverste etasje og slikt. Det er fremdeles en forskjell mellom liv og død, mellom fysisk nytelse og fysisk smerte, men den er også den eneste. Borgeren av Oceania er avskåret fra kontakten med den ytre verden og med fortiden og ligner derfor et menneske som er plasert mellom stjernene og ikke har noen mulighet for å skaffe seg beskjed om hva som er opp og hva som er ned. Herskerne i en slik stat er eneveldige i en grad som faraonene eller cæsarene ikke kunne være. De er nødt til å hindre at deres tilhengere sulter i hjel i slike mengder at det ville skape ubehageligheter, og de er nødt til å holde seg på det samme lave nivå i militær teknikk som sine konkurrenter, men s å snart de har nådd dette minimum, kan de omdanne virkeligheten i hvilken from de ønsker.

Hvis vi dømmer med tidligere kriger som målestokk, er krigen derfor bare et bedrag. Den ligner en kamp mellom visse drøvtyggere, hvis horn står i en slik vinkel at det er uråd for dem å skade hverandre. Men selv om den er uvirkelig, er den ikke uten mening. Den fortærer overskuddet av forbruksvarer og hjelper til å bevare den særegne åndelige atmosfære som et hierarkisk samfunn trenger. Som man vil forstå, er krig nå en rent indre affære. I gamle dager var det slik at selv om de herskende grupper i alle land kunne innse sine felles interesser og derfor begrense krigens ødeleggende virkninger, så kjempet de likevel mot hverandre, og seierherren plyndret alltid den overvunne. I vår tid bekjemper de ikke hverandre i det hele tatt. Krigen blir ført av hver herskende gruppe mot dens egne undersåtter, og dens mål er ikke å gjøre eller hindre territoriale erobringer, men å bevare samfunnets struktur intakt. Selve ordet «krig» er derfor blitt villedende. Det ville sannsynligvis være riktig å si at krigen har opphørt å eksistere i og med at den er blitt kontinuerlig. Det spesielle press som den øvet på menneskelige vesener helt fra steinalderen til begynnelsen av det tyvende århundre, er forsvunnet og avløst av noe helt annet. Virkningen ville i mangt og meget ha blitt den samme, om de tre superstater istedenfor å bekjempe hverandre var blitt enige om å leve i permanent fred, slik at hver var ukrenkelig innenfor sine egne grenser. I det tilfelle ville nemlig hver av dem fremdeles være et selvberget univers, for alltid fritt for den rensende virkning av ytre fare. En fred som virkelig var permanent ville være det samme som en permanent krig. Og selv om det store flertall av Partiets medlemmer bare forstår uttrykket i engere betydning, er dette den dypeste mening med parti-slagordet Krig er fred…