1984

— Jeg husker at helt til en uke før jeg ble arrestert, var vi ikke i krig med Øst-Asia i det hele tatt. Vi var i forbund med det. Krigen var mot Eurasia. Slik hadde det vært i fire år. Før den tid…

O’Brien stoppet ham med en håndbevegelse.

— Enda et eksempel, sa han. — For noen år siden hadde du en meget alvorlig illusjon. Du trodde at tre menn, som engang hadde vært medlemmer av Partiet og som het Jones, Aaronson og Rutherford — tre menn som ble henrettet for forræderig og sabotasje etter å ha avlagt den mest fullstendige tilståelse — ikke var skyldige i de forbrytelser de ble tiltalt for. Du trodde du hadde sett uimotsigelige dokumentariske beviser for at deres tilståelser var løgn. Det var et visst bilde som gav deg hallusinasjoner. Du trodde at du faktisk hadde hatt det i din hånd. Det var et fotografi noe i likhet med dette.

Et avlangt klipp var en avis hadde dukket opp mellom O’Briens tommel- og pekefinger. I kanskje fem sekunder var det innenfor Winstons synskrets. Det var en reproduksjon av et fotografi, og det var ingen tvil om hva det forestilte. Det var fotografiet. Det var et annet eksemplar av bildet av Jones, Aaronson og Rutherford på partimøtet i New York, det samme som han tilfeldigvis var komet over for elleve år siden og straks hadde tilintetgjort. Bare et øyeblikk kunne han se det, så forsvant det igjen. Men han hadde sett det, det var ikke tvil om at han hadde sett det! Han gjorde et desperat og smertefullt forsøk på å vri den øverste halvdel av kroppen fri. Men det var uråd å bevege seg så meget som en centimeter i noen retning. I øyeblikket hadde han til og med glemt tallskiven. Det eneste han tenkte på var å holde bildet i hånden sin igjen, eller iallfall å få se det.

— Det eksisterer! ropte han.

— Nei, sa O’Brien.

Han gikk tvers over rommet. I den motsatte veggen var det et minnehull. O’Brien løftet gitteret. Den skrøpelige papirbiten hvirvlet bort i den varme luftstrømmen, den forsvant i en slikkende flamme. O’Brien snudde seg fra veggen.

— Aske, sa han. — Ikke en gang aske som kan identifiseres. Støv. Det eksisterer ikke. Det har aldri eksistert!

— Men det gjorde det! Det eksisterer fremdeles! Det eksisterer i erindringen. Jeg husker det. Du husker det.

— Jeg husker det ikke, sa O’Brien.

Winstons hjerte sank. Dette var dobbelttenkning. Han hadde en følelse av fortvilt hjelpeløshet. Hadde han kunnet være viss på at O’Brien løy, ville det ikke ha betydd så meget. Men det var faktisk mulig at O’Brien virkelig hadde glemt bildet. Og hvis så, ville han alt ha glemt at han nektet å huske det og glemt selve den handlingen å glemme. Hvordan kunne ne være viss på at det bare var lureri? Kanskje kunne denne sinnssvake forskyvningen i sinnet virkelig finne sted. Det var denne tanken som knekket ham.

O’Brien så grublende på ham. Men enn noensinne virket han som en lærer som gjør seg umak med et villfarent men lovende barn.

— Partiet har et slagord om kontrollen av fortiden, sa han. — Si meg det, er du snill.

— Den som kontrollerer fortiden, kontrollerer fremtiden. Den som kontrollerer nutiden, kontrollerer fortiden, sa Winston lydlig.

— Den som kontrollerer nutiden, kontrollerer fortiden, sa O’Brien og nikket langsomt og bifallende. — Er det din mening, Winston, at fortiden har noen reell eksistens?

På ny ble Winston grepet av den samme følelsen av hjelpeløshet. Hans blikk flakket mot tallskiven. Han visste ikke om «ja» eller «nei» var det svaret som ville redde ham fra smerte, han visste ikke en gang hvilket svar han selve mente var det riktige.

O’Brien smilte svakt. — Du er ingen metafysiker, Winston, sa han. — Helt til nå har du aldri overveiet hva som menes med eksistens. Jeg skal stille spørsmålet enklere. Eksisterer fortiden konkret i rommet? Finnes det noe sted, en verden av håndgripelige ting, der fortiden fremdeles lever?

— Nei.

— Hvor eksisterer så fortiden, om den i det hele tatt gjør det?

— I skrevne opptegnelser.

— I opptegnelser. Og…?

— I sinnet. I menneskenes erindring.

— I erindringen. Vel. Vi, Partiet, kontrollerer alle opptegnelser, og vi kontrollerer all erindring. Og da kontrollerer vi også fortiden, ikke sant?

— Men hvordan kan dere hindre menneskene i å huske saker og ting? ropte Winston; på ny glemte han et øyeblikk tallskiven. — Det foregår ufrivillig. Det er utenfor en selv. Hvordan kan dere kontrollere erindringen? Dere har ikke kontrollert min!

O’Briens mine ble streng igjen. Han la hånden på tallskiven.