1984

— Det første du må forstå, er at på dette stedet lager vi ingen martyrer. Du har lest om religionsforfølgelsene i gamle dager. I middelalderen hadde vi inkvisisjonen. Den ble en fiasko. Den satte seg som mål å utrydde kjetteriet og endte med å gjøre det permanent. For hver kjetter som ble brent på bålet oppstod det tusener av nye. Hvorfor? Fordi inkvisisjonen drepte sine fiender offentlig og drepte dem mens de fremdeles var ubotferdige — drepte dem faktisk fordi de var ubotferdige. Mennesker døde fordi de ikke ville oppgi det de oppriktig trodde på. Og naturligvis fikk offeret hele æren, og inkvisitoren som brente ham all skammen. Siden, i det tyvende århundre, hadde vi de totalitære makter, som de ble kalt. Vi hadde de tyske nazistene og de russiske kommunistene. Russerne forfulgte kjetteriet grusommere enn inkvisisjonen hadde gjort. Og de innbilte seg at de hadde lært av fortidens feil, de visste iallfall at en ikke måtte skape martyrer. Før de fremstilte sine fiender for en offentlig domstol, ødela de målbevisst deres menneskeverdighet. De knekket dem med tortur og ensomhet helt til de ble foraktelige, krypende vrak som tilstod alt som ble lagt i munnen på dem, som anklaget hverandre og skjulte seg bak andre mens de tryglet om nåde. Og likevel hendte akkurat det samme igjen etter noen års forløp. De døde menn var blitt martyrer og deres nedverdigelse var glemt. På ny spør du hvorfor? Først og fremst fordi de tilståelser de hadde avlagt, var så opplagt tvungne og usanne. Vi begår ingen feil av det slaget. Alle de tilståelser som blir avlagt her, er sanne. Vi gjør dem sanne. Og fremfor alt lar vi ikke de døde oppstå mot oss. Du må slutte med å innbille deg at etterslekten vil gi deg oppreisning, Winston. Etterslekten vil aldri få høre om deg. Du vil bli løftet helt opp av historiens strøm. Vi vil lage deg om til gass og blåse deg ut i stratosfæren. Det blir ingenting igjen av deg, ikke et navn i et register, ikke et minne i en levende hjerne. Du vil bli tilintetgjort både i fortid og fremtid. Du vil aldri ha eksistert.

Hvorfor gidder de så å torturere meg? tenkte Winston i et øyeblikks bitterhet. O’Brien stanset som om Winston hadde sagt det han tenkte høyt. Det store stygge ansiktet kom nærmere, øynene var litt smalere.

— Du tenker at det er rart at vi gjør oss slikt bry med å forhøre deg, når vi allikevel akter å ødelegge deg så fullstendig at ingenting som du sier og gjør har det minste å bety. Det var det du tenkte på, ikke sant?

— Jo, sa Winston.

O’Brien smilte svakt. — Du er en feil i mønstret, Wisnton. Du er en flekk som må viskes bort. Fortalte jeg deg ikke nettopp at vi er annerledes enn forfølgerne i gamle dager? Vi nøyer oss ikke med negativ lydighet, ikke en gang med den mest ydmyke underkastelse. Når du til slutt overgir deg til oss, må det være av din egen frie vilje. Vi tilintetgjør ikke kjetteren fordi han gjør motstand mot oss, så lenge han gjør motstand ødelegger vi ham aldri. Vi omvender ham, vi erobrer hans innerste sinn, vi omformer ham. Vi brenner alt vondt og all illusjon ut av ham, vi bringer ham over på vår side, ikke bare tilsynelatende, men oppriktig, med liv og sjel. Vi gjør ham til en av oss selv før vi dreper ham. Det er helt utålelig for oss at det skal finnes en uriktig tanke noe sted i verden, om den er aldri så hemmelig og maktesløs. Selv i dødsøyeblikket kan vi ikke tillate noen avvikelse. I gamle dager vandret kjetteren til bålet som kjetter, han forkynte sitt kjetteri og triumferte ved det. Selv ofrene for de russiske utrenskinger kunne ha opprørstanker i sine hoder når de gikk nedover korridoren og ventet på kulen. Men vi gjør hjernen helt fullkommen før vi blåser den ut. De gamle despotiers bud var «Du skall ikke.» Vårt bud lyder: «Du er.» Ingen som vi bringer til dette stedet holder noen gang stand mot oss. Alt blir vasket av. Selv de tre usle forrædere, hvis uskyld du en gang trodde på — Jones, Aaronson og Rutherford — tok vi knekken på til slutt. Jeg var selv med på forhørene av dem. Jeg så hvordan de gradvis ble bøyet, hvordan de klynket og krøp og gråt — og til slutt var det ikke av smerte eller frykt, bare av anger. Da vi hadde gjort oss ferdige med dem, var de bare noen menneskelige skall. Det var ingenting igjen i dem, unntatt sorg over det de hadde gjort og kjærlighet til Store Bror. Det var rørende å se hvor de elsket ham. De tigget om å bli skutt så snart som mulig, forat de kunne dø mens sinnet deres fremdeles var rent.