1984

— Er det riktig det som står der?

— Selve fremstillingen ja. Men det programmet den inneholder, er bare tull. Den hemmelige oppsamling av viten — en gradvis utbredelse av opplysning — til slutt en proletarrevolusjon — seieren over Partiet. Du forutså selv at det var dette boken ville inneholde. Det er sludder alt sammen. Proletarene vil aldri gjøre opprør, ikke på tusen eller en million år. De kan ikke. Jeg behøver ikke å fortelle deg grunnen til det, du vet den allerede. Hvis du noen gang har hatt drømmer om en voldsom revolusjon, må du skiple dem. Partiet kan ikke styrtes på noen måte. Partiets herredømme vil vare evig. Gjør dette til utgangspunktet for alle dine tanker.

Han kom bort til sengen. — Evig! gjentok han. — Og la oss nå komme tilbake til spørsmålet om «hvordan» og «hvorfor». Du forstår klart nok hvordan Partiet bevarer sin makt. Fortell meg nå hvorfor vi klamrer oss til makten. Hvilket motiv har vi? Syng ut, føyde han til da Winston forble taus.

Allikevel varte det ennå et minutt eller to før Winston sa noe. En følelse av tretthet hadde overveldet ham. Det svake vanvittige glimtet av begeistring var kommet tilbake i O’Briens ansikt. Han visste på forhånd hva O’Brien ville si. At Partiet ikke strebe etter makt av hensyn til seg selv, men bare av hensyn til folkeflertallets beste. At det søkte makt fordi massemenneskene var skrøpelige, feige vesener som ikke kunne tåle friheten eller se sannheten i øynene, slik at de måtte styres og systematisk føres bak lyset av andre som var sterkere enn dem. At menneskehetens valg var enten frihet eller lykke, og at lykke var det beste for de aller fleste av dem. At Partiet var de svakes alltid våkne beskytter, en sekt som hadde vigslet seg til å gjøre vondt for at det gode kunne komme, som ofret sin egen lykke til fordel for andres. Det forferdelige, tenkte Winston, det forferdelige var at når O’Brien sa dette, ville han selv tro på det. Det kunne en se på ansiktet hans. O’Brien visste alt. Tusen ganger bedre enn Winston selv visste han hvordan verden virkelig var, i hvilken fornedrelse størstedelen av menneskene levde og hvilke løgner og barbariske midler Partiet brukte for å holde dem der. Han hadde forstått det hele, veiet det hele, og det gjorde ingen forskjell: at ble rettferdiggjort av det endelige mål. Hva kan en utrette mot en sinnssyk som er mer intelligent enn en selv, tenkte Winston, mot en mann som villig hører på ens argumenter og så rett og slett fortsetter i sin galskap?

— Dere styrer oss av hensyn til vårt eget beste, sa han usikkert. — Dere tror at menneskene ikke duger til å styre seg selv, og derfor…

Han fikk et støkk og skulle nesten til å skrike. Et stikk av smerte hadde fart gjennom hele hans kropp. O’Brien hadde slått håndtaket på fem og tredve.

— Det var dumt, dumt, Winston, sa han. — Du burde ha visst bedre enn å si noe slikt.

Han drog håndtaket tilbake og fortsatte:

— Nå skal jeg si deg svaret på det spurte om. Det er følgende. Partiet streber etter makt ene og alene for sin egen skyld. Vi er ikke interessert i andres beste, vi interesserer oss bare for makt. Ikke rikdom eller luksus eller et langt liv eller lykke, bare makt, ren makt. Hva ren makt betyr, skal du snart få greie på. Vi er forskjellig fra alle fortidens oligarkier, vi vet nemlig hva vi gjør. Alle de andre, selv de som lignet oss, var kujoner og hyklere. De tyske nazister og de russiske kommunister brukte metoder som minnet mye om våre, men de hadde aldri mot til å tilstå sine egne motiver. De lot som, og kanskje trodde de til og med, at de hadde tatt makten mot sin egen vilje og bare for en begrenset tid, og at det like bak hjørnet lå et paradis, der menneskene var frie og like. Sånn er ikke vi. Vi vet at ingen noensinne tar makten i den hensikt å gi den fra seg. Makt er ikke et middel, men et mål. En oppretter ikke et diktatur for å sikre en revolusjon, en lager revolusjon for å opprette diktaturet. Hensikten med tortur er tortur. Maktens hensikt er makt. Nå begynner du vel å forstå meg?

På ny ble Winston slått av hvor trett O’Brien så ut i ansiktet. Det var sterkt og fyldig og brutalt, det var fullt av intelligens og en slags behersket lidenskap, som han kjente seg hjelpeløs mot — men det var trett. Det var poser under øynene, og kinnene var slappe. O’Brien lutet seg over ham, med vilje bragte han det slitte ansiktet nærmere.

— Du tanker ved deg selv at ansiktet mitt er gammelt og trett, sa han. — Du tenker at jeg snakker om makt, enda jeg ikke en gang kan hindre at min egen kropp forfaller. Kan du ikke begripe, Winston, at individet bare er en celle? Når cellen er trett, betyr det at organismen er kraftig. Dør du om du klipper neglene dine?

Han snudde seg bort fra sengen og tok til å vandre frem og tilbake igjen, med den ene hånden i lommen.