1984

— Vi er maktens presteskap, sa han. — Gud er makt. Men i øyeblikket er makt bare et ord hva det angår. Det er på tide du får et visst begrep om hva makt betyr. Det første du må blir klar over, er at makt er noe kollektivt. Individet har bare makt i det omfang det opphører å være et individ. Du kjenner parti-slagordet «Frihet er trelldom». Har det noen gang falt deg inn at en kan snu på det? Trelldom er frihet. Når mennesket er alene — er fritt — lider det alltid nederlag. Og slik må det bli, fordi ethvert menneskelig vesen er dømt til å dø, hvilket et det største av alle nederlag. Men hvis det kan underkaste seg fullstendig og ubetinget, hvis det kan unnslippe fra sin identitet, hvis det kan gjøre seg til ett med Partiet slik at det er Partiet, da blir det allmektig og udødelig. Den andre tingen du må huske, er at makt er makt over mennesker. Over legemet — men fremfor alt over sinnet. Makt over materien — den ytre realitet, som du ville kalle det — er ikke så viktig. Vårt herredømme over materien er alt absolutt.

Et øyeblikk glemte Winston tallskiven. Han gjorde en voldsom anstrengelse for å løfte seg opp i sittende stilling, men det eneste resultat var at vridningene gjorde vondt.

— Men hvordan kan dere kontrollere materien? ropte han. — Dere kontrollerer ikke en gang været eller tyngdekraften. Og det finnes sykdom og smerte og død…

O’Brien fikk ham til å tie med en bevegelse med hånden. — Vi kontrollerer materien, fordi vi kontrollerer tanken. Virkeligheten finnes inne i menneskets hodeskalle. Det vil du lære smått om senn, Winston. Det finnes ingenting som vi ikke kan gjøre. Usynlighet, svevning i luften — hva som helst. Om jeg ville, kunne jeg sveve opp fra dette gulvet som en såpeboble. Men jeg vil det ikke, fordi Partiet ikke vil det. Du må kvitte deg med disse idéene fra forrige århundre om naturlovene. Det er vi som lager naturens lover.

— Det gjør der ikke! Dere er ikke en gang herrer over denne planeten. Enn Eurasia og Øst-Asia da? Der har ennå ikke erobret dem.

— Spiller ingen rolle. Vi vil erobre dem når det passer oss. Og om vi ikke gjør det, hva betyr det egentlig? Vi kan utslette dem helt av vår eksistens. Oceania er verden.

— Men verden selv er bare en støvflekk. Og mennesket er ørlite — hjelpeløst. Hvor lenge har det i det hele tatt eksistert? I millioner av år var jorden ubebodd.

— Sludder. Jorden er akkurat så gammel som oss, ikke eldre. Hvordan kunne den være eldre? Ingenting eksisterer uten gjennom den menneskelige bevissthet.

— Men fjellene er fulle av ben av utdødde dyr — mammuter og mastodonter og veldige krypdyr som har levd her lenge før det ble snakk om mennesket.

— Har du noen gang sett de benene, Winston? Selvfølgelig ikke. De ble oppfunnet av biologene i det nittende århundre. Før mennesket var det ingenting. Etter mennesket, om det kunne bli slutt på det, blir det heller ingenting. Utenfor mennesket er det ingenting.

— Men hele universet er da utenfor oss. Se bare på stjernene! Noen av dem er millioner av lysår borte. De er for evig utenfor vår rekkevidde.

— Hva er stjernene? sa O’Brien likegyldig. — De er bare ildgnister noen få kilometer borte. Vi kunne rekke dem, om vi ville. Eller vi unne utslette dem. Jorden er universets midtpunkt. Solen og stjernene går rundt den.

På ny gjorde Winston en krampaktig bevegelse. Denne gangen sa han ikke noe. O’Brien fortsatte som om han svarte på en innvending:

— Når det gjelder visste ting, er det naturligvis ikke riktig. Når vi navigerer på sjøen, eller når vi forutsier en solformørkelse, finner vi det ofte mest praktisk å anta at jorden beveger seg om solen, og at stjernene er millioner og millioner kilometer borte. Men det betyr da ingenting. Tror du virkelig at vi ikke kan klare å ha et dobbeltsystem i astronomien? Stjernene kan være nære eller fjerne, ettersom vi har bruk for det. Tror du at våre matematikere ikke kan greie den jobben? Har du glemt det som heter dobbelttenkning?

Winston falt sammen på sengen igjen. Uansett hva han sa, knuste de kjappe svarene ham som en kølle. Og like fullt visste, visste han, at han hadde rett. Denne innbilningen at det ikke eksisterer noe utenfor ens egen tanke — det måtte da sikkert kunne bevises at den var falsk? Var den ikke for lang, lang tid siden blitt avslørt som et bedrag? Det var til og med et eget navn på det, men det hadde han glemt. Et svakt smil lekte i munnvikene på O’Brien da han så ned på ham.

— Jeg sa deg jo at metafysikk ikke er din sterke side, Winston. Det ordet du tenker på er egoisme. Men du tar feil. Dette er ikke egoisme. Eller kollektiv egoisme, om du vil. I virkeligheten er det noe helt annet, det stikk motsatte. Men alt dette er en digresjon, fortsatte han i en annen tone. — Den virkelige makt, den makten vi må kjempe for natt og dag, er ikke makten over tingene, men over menneskene. Han gjorde en pause, og ble så på ny skolelæreren som hører en lovende elev: — Hvordan utøver et menneske sin makt over et annet, Winston?

Winston tenkte seg om. — Ved å få det til å lide, sa han.