1984

Som vanlig hadde stemmen gjort Winston helt hjelpeløs. Dessuten var han redd for at O’Brien ville bruke håndtaket igjen hvis han fortsatte å være uenig med ham. Likevel kunne han ikke holde seg taus. Kraftesløs, uten argumenter, uten annen støtte enn sin uartikulerte redsel over hva O’Brien hadde sagt, gjenopptok han angrepet.

— Jeg vet ikke… det er meg ett fett. Men på en eller annen måte vil det slå feil for dere. Noe vil vise seg sterkere enn dere. Livet vil overvinne dere.

— Vi kontrollerer livet, Winston, på alle dets plan. Du innbiller deg at det er noe som heter den menneskelige natur, som vil bli krenket av det vi gjør og vil vende seg mot oss. Men det er vi som skaper menneskenaturen. Menneskene kan formes i det uendelige. Eller har du kanskje vendt tilbake til din gamle idé om at proletarene eller slavene vil reise seg og styrte oss? Slå den tanken ut av hodet. De er like hjelpeløse som dyrene. Menneskeheten, det er partiet. De andre er utenfor — de betyr ingenting.

— Det er meg det samme. Til slutt vil de slå dere. Før eller siden vil de oppdage hva dere virkelig er, og så vil de rive dere i filler.

— Har du noen beviser for at det skjer noe slikt? Eller noen grunn til at det skulle gå slik?

— Nei. Jeg tror det. Jeg vet at dere vil tape. Det er noe i universet — jeg vet ikke riktig, en ånd, et prinsipp — som dere aldri klarer å vinne over.

— Tror du på Gud, Winston?

— Nei.

— Hva er det så, dette prinsippet, som vil overvinne oss?

— Det vet jeg ikke. Menneskeånden.

— Og du betrakter deg selv som et menneske?

— Ja.

— Hvis du er et menneske, Winston, er du det siste menneske. Din art er utdødd, og vi er arvtakerne. Forstår du at du er alene? Du er utenfor historien, du eksisterer ikke… Hans opptreden ble en annen, og han sa barskere: — Og du betrakter deg selv som en som moralsk er overlegen oss, med våre løgner og vår grusomhet?

— Ja, jeg anser meg selv for overlegen.

O’Brien sa ikke noe. To andre stemmer snakket. Et øyeblikk etter gjenkjente Winston den ene av dem som sin egen. Det var et lydopptak av den samtalen han hadde hatt med O’Brien den kvelden han hadde meldt seg inn i Brorskapet. Han hørte seg selv love å lyve, stjele, forfalske, myrde, fremme bruken av narkotika og prostitusjon, spre veneriske sykdommer, kaste vitriol i ansiktet på et barn. O’Brien gjorde en liten utålmodig bevegelse, som om han ville si at denne demonstrasjonen snaut var umaken verd. Så slo han på en bryter, og stemmene stanset.

— Reis deg, sa han.

Remmene hadde løsnet av seg selv. Winston heiste seg ned på gulvet og ble stående ustøtt.

— Du er det siste menneske, sa O’Brien. — Du er menneskeåndens vokter. Nå skal du få se deg selv slik som du er. Kle av deg.

Winston løsnet den hyssingbiten som hadde holdt hans overall sammen. Glidespennen var blitt revet ut for lenge siden. Han kunne ikke huske om han noen gang etter arrestasjonen hadde tatt av seg alle klærne på samme tid. Under overallen var kroppen hans dekket av skitne gulnede filler, som såvidt kunne bestemmes som rester av undertøy. Da han lot dem gli ned på gulvet, så han et tredelt speil i den andre enden av rommet. Han gikk bort til det, men bråstanset på veien. Et ufrivillig skrik hadde unnsloppet ham.

— Bare fortsett, sa O’Brien. — Still deg mellom speilveggene. Du må se deg selv fra siden også.

Han hadde stanset fordi han ble skremt. En lut, gråfarvet skapning som lignet et skjelett kom ham i møte. Det som fylte ham med redsel var ikke bare at han visste at dette var ham, skikkelsen så i seg selv uhyggelig ut. Han gikk nærmere speilet. Skikkelsens ansikt virket som det stakk frem på grunn av den krokete figuren. Et fortapt fangeansikt med en panne som endte i en skallet isse, en krøket nese, fremspringende kinnben og ville og årvåkne øyne. Kinnene var furet, munnen virket innfallen. Det var ikke tvil om at det var hans eget ansikt, men det forekom ham at det hadde forandret seg enda mer enn han hadde endret seg innvendig. De følelser det gav uttrykk for, måtte være andre enn de han hadde inne i seg. Han var blitt delvis skallet. Ved første blikk hadde han trodd at han også var blitt grå, men det var bare hodehuden som var det. Når unntas hendene og ansiktet var kroppen hans grå over det hele av gammel og inngrodd skitt. Her og der under skitten var det røde arr av sår, og like over ankelen var leggesåret blitt til en betent masse hvor forferdelig mager han var blitt. Brystkassen var som på et skjelett, bena hadde skrumpet slik inn at knærne var tykkere enn lårene. Nå skjønte han også hva O’Brien hadde ment da han sa at han burde se seg selv fra siden. Bøyningen av ryggraden var utrolig. De tynne skuldrene var skutt slik frem at brystet virket som en fordypning, den radmagre halsen bøyde seg likesom dobbelt under vekten av hodet. Anslagsvis ville han ha sagt at dette var kroppen til en mann på seksti som led av en eller annen ondartet sykdom.