1984

Blyanten kjentes tykk og upraktisk i fingrene hans. Han tok til å skrive ned de tankene som falt ham i hodet. Først skrev han med klossede store bokstaver:

FRIHET ER TRELLDOM

Nesten uten å stanse skrev han så under det:

TO OG TO ER FEM

Men så var det likesom noe som stagget ham. Det var som hans sinn vek unna for noe, og derfor ikke klarte å konsentrere seg. Han var klar over at han visste hva som nå kom, men i øyeblikket kunne han ikke huske det. Da han husket det, var det først etter at han bevisst hadde resonert seg til hva det måtte være, det meldte seg ikke av seg selv. Han skrev:

GUD ER MAKT

Han godtok alt. Fortiden var foranderlig. Fortiden var aldri blitt forandret. Oceania var i krig med Øst-Asia. Oceania hadde alltid vært i krig med Øst-Asia. Jones, Aaronson og Rutherford var skyldige i de forbrytelser de ble tiltalt for. Han hadde aldri sett det bildet som motbeviste deres skyld. Det hadde aldri eksistert, han hadde diktet det opp. han husket at han hadde erindret motstridende ting, men dette var falske erindringer, produkter av hans selvbedrag. Hvor lett var ikke det hele! Det var bare å overgi seg, så fulgte alt de andre av seg selv. Det var som å svømme mot en strøm som førte en bakover, samme hvor hardt et slet, og så plutselig å snu seg helt rundt og følge med strømmen i stedet for å kjempe mot den. Ingenting hadde endret seg unntatt ens egen stilling, og det forutbestemte hendte i alle tilfelle. Han visste knapt hvorfor han i det hele tatt hadde gjort opprør. Alt var så lett, når unntas at…

Hva som helst kunne være riktig. De såkalte naturlover var bare tull. Loven om tyngdekraften var tull. «Om jeg ville, kunne jeg sveve opp fra dette gulvet som en såpeboble,» hadde O’Brien sagt. Winston utdypet det. «Hvis han tror at han svever opp fra gulvet, og hvis jeg samtidig tror at jeg ser ham gjøre det, da foregår det virkelig.» Med ett brøt en tanke inn i hans sinn som et stykke neddykket vrakgods, som plutselig stikker opp av vannet: I virkeligheten foregår det ikke. Vi innbiller oss det. Det er en hallusinasjon. Villfarelsen var åpenlys. Det forutsatte at det etsteds utenfor en selv var en «virkelig» verden, hvor det hendte «virkelige» ting. Men hvordan kunne det være en slik verden? Hvilken viten har vi om noe, unntatt gjennom vårt eget sinn? Alle hendelser foregår i sinnet. Det som skjer i alle sinn, det hender virkelig.

Det var ikke vanskelig for ham å bli kvitt denne villfarelsen, og det var ikke noen fare for at han skulle bukke under for den. Likevel innså han at den aldri burde ha falt ham inn. Sinnet burde utvikle en blind flekk hver gang en slik farlig tanke meldte seg. Prosessen burde være automatisk, instinktiv. Forbryterstopp ble det kalt i nytale.

Han gikk i gang med å øve seg opp i forbryterstopp. Han stilte opp påstander for seg selv — «Partiet sier at jorden er flat», «Partiet sier at is er tyngre enn vann» — og øvde seg så opp i ikke å se eller forstå de argumenter som motsa dette. Lett var det ikke. Det krevde stor evne til resonnement og improvisering. De aritmetiske problemer som reiste seg av en slik påstand som for eksempel «to og to er fem», lå utenfor hans intellektuelle fatteevne. Det krevde også en slags sinnets atletikk, en evne til i det ene øyeblikk å gjøre den mest subtile bruk av logikken, og i det andre være uvitende om selv de groveste logiske feil. Dumhet var like nødvendig som intelligens og like vanskelig å nå frem til.

Med en del av sitt sinn lurte han hele tiden på hvor snart de ville skyte ham. «Alt beror på deg selv,» hadde O’Brien sagt, men han visste at han ikke kunne foreta seg noe bevisst som ville bringe døden nærmere. Den kunne komme om ti minutter eller om ti år. de kunne holde ham i årevis i ensomt fengsel, de kunne sende ham til en arbeidsleir, eller de kunne slippe ham løs for en tid, som de stundom gjorde. Det kunne godt tenkes at hele dramaet om hans arrestasjon og avhøring kunne bli utspilt om igjen før han ble skutt. Det eneste sikre var at døden aldri kom i det øyeblikk en ventet den. Det var en tradisjon — en usagt tradisjon, på en eller annen måte kjente en den, enda en aldri hørte den nevnt — at de alltid skjøt en i nakken, uten varsel, mens en gikk nedover korridoren fra celle til celle.