1984

O’Brien hentet buret og plaserte det på det nærmeste bord. Forsiktig satte han det ned på det grønne kledet. Winston kunne høre blodet synge i ørene. Han hadde følelsen av å sitte helt ensom og fortapt. Han var midt på en stor tom slette, en flat ørken som var svidd av solen, og over denne sletten kom alle lyder til ham fra umåtelige avstander. Like fullt var buret med rottene ikke to meter fra ham. Rottene var enorme. De var i den alderen da rottesnuten blir stump og vill og pelsen brun i stedet for grå.

— Rotten er en gnager, men likevel en kjøtteter, sa O’Brien, fremdeles henvendt til sitt usynlige auditorium. — Du vet det. Du har sikkert hørt om de tingene som foregår i fattigkvarterene her i byen. I somme gater tør en mor ikke la barnet være alene hjemme, ikke i fem minutter engang. En kan sikkert gå ut fra at det vil bli angrepet av rotter. I løpet av ganske kort tid vil de ete det opp til benene. De går også løs på syke eller døende mennesker. De viser en forbausende intelligens når det gjelder å vite når et menneske er hjelpeløst.

En rekke ville hyl kom fra buret. Det var som Winston hørte dem langt borte fra. Rottene sloss, de prøvde å få tak i hverandre gjennom skilleveggen. Han hørte også et dypt stønn av fortvilelse. Også det syntes å komme fra et sted utenfor ham selv.

O’Brien løftet opp buret og samtidig som han gjorde det, klemte han også på noe i det. Det lød et skarpt smell. Winston gjorde et fortvilt forsøk på å slite seg løs fra stolen. Det var håpløst; hver del av ham, selv hans hode, ble holdt urokkelig på plass. O’Brien flyttet buret nærmere. Det var mindre enn en meter fra Winstons ansikt.

— Jeg har trykket på den første fjæren, sa O’Brien. — Du forstår vel hvordan dette buret er konstruert. Masken passer nøyaktig til hodet ditt, slik at rottene ikke kan slippe forbi. Når jeg trykker på den andre fjæren, vil døren til buret gli opp. De sultne beistene vil fare ut med lynets fart. Har du noen gang sett en rotte fly gjennom luften? De vil fare løs på ansiktet ditt og grave seg tvers igjennom det. Stundom angriper de øynene først. Stundom borer de seg igjennom kinnen og spiser opp tungen.

Buret var nærmere, det var like ved ham. Winston hørte en rekke skingrende skrik som forekom ham å komme fra luften over hans hode. Men han kjempet som en rasende mot denne panikkfølelsen. Å tenke, å tenke, selv om det bare var en brøkdel av et sekund igjen — å tenke var nå hans eneste håp. Plutselig ble han vár den ekle, mugne lukten av udyrene. Han fikk en voldsom trang til å spy, og han mistet nesten bevisstheten. Alt hadde svartnet. Et øyeblikk var han vanvittig — lik et hylende dyr. Likevel kom han ut av mørket mens han klynget seg til en tanke. Bare på én, en eneste måte, kunne han redde seg selv. han måtte plasere et annet menneske, legemet av et annet menneske, mellom seg og rottene.

Masken var så stor at han ikke kunne se noe utenfor den. Ståltråddøren var noen centimeter fra hans ansikt. Rottene visste hva som nå kom. Den ene av dem hoppet opp og ned, den andre — en gammel, skabbet bestepappa fra kloakkene — reiste seg med sine lyserøde labber mot ståltråden og snuste vilt i luften. Winston kunne se kinnskjegget på den — og de gule tennene. På ny ble han overmannet av den svarte panikken. Han var blind, hjelpeløs, han kunne ikke tenke mer.

— Det var en alminnelig straff i keisertidens China, sa O’Brien like belærende som før.

Masken gled inn til ansiktet hans. Ståltråden strøk ham om kinnene. Og så — nei, det var ikke redningen, bare et håp, en ørliten bit av håp. For sent, kanskje, for sent. Men med ett var han blitt klar over at det i hele verden bare var ett menneske han kunne overføre sin straff på — ett legeme som han kunne skyve mellom seg og rottene. Og han skrek som en rasende, om og om igjen:

— Gjør det med Julia! Gjør det med Julia! Ikke meg! Julia! Jeg gir den god dag i hva dere gjør med henne. Bit ansiktet av henne, flå henne til benene. Ikke meg! Julia! Ikke meg!

Han falt bakover, ned i et veldig dyp, bort fra rottene. Han var fremdeles spent fast til stolen, men han hadde flat gjennom gulvet, gjennom bygningens vegger, gjennom jorden, gjennom oceanene, gjennom stratosfæren, ut i rommet, ut i uendeligheten mellom stjernene — og hele tiden bort, bort, bort fra rottene. Han var mange lysår borte, men fremdeles stod O’Brien ved siden av ham. Fremdeles kjente han den kalde ståltråden mot kinnene. Men gjennom det mørket som omhyllet ham hørte han et nytt knepp i metall, og han visste at døren i buret hadde lukket seg.

VI

Kastanjetreet var nesten tomt. En solstråle sneiet inn gjennom et vindu og falt gul på støvete bordplatter. Det var den ensomme femtentimen. Skramlemusikk kom sivende fra fjernskjermene.