1984

Winstons hjerte ble urolig. Dette var kommunikéet fra fronten, og hans instinkt sa ham at det kom dårlige nyheter. Hele dagen hadde tanken på det knusende nederlaget i Afrika flagret ut og inn av hans sinn under små anfall av opphisselse. Det var som han kunne se den eurasiske hær strømme over den grensen som aldri var blitt overskredet og myldre nedover mot Afrikas sydspiss som en hærskare av maur. Hvorfor hadde en ikke kunnet omgå dem i flanken på en eller annen måte? Konturene av Vest-Afrikas kyst stod tydelig tegnet i hans tanke. Han tok den hvite springeren og flyttet den på brettet. Der var det riktige stedet. Samtidig med at han så de svarte horder ile sydover, så han en annen styrke som var samlet på mystisk vis i ryggen på dem og som skar av deres forbindelseslinjer til lands og sjøs. Han følte det som om han ved sin viljekraft kunne gjøre denne andre styrken til virkelighet. Men det var nødvendig å handle hurtig. Hvis de kunne sikre seg herredømmet over hele Afrika, hvis de hadde flyplasser og ubåt-baser ved Kapp, ville de kutte Oceania i to. Det kunne bety hva som helst: nederlag, sammenbrudd, en nydeling av verden, ødeleggelsen av Partiet! han drog pusten dypt. En selsom blanding av følelser — nei, egentlig var det ikke noen blanding, snarere en rekke forskjellige lag av følelser, hvor en ikke kunne peke på den følelsen som lå underst — kjempet inne i ham.

Krampetrekningen gikk over. Han satte den hvite springeren tilbake på plass, men i øyeblikket kunne han ikke vie sjakkproblemet noen alvorlig gransking. På ny flakket hans tanker omkring. Nesten ubevisst skrev han med fingeren i støvet på bordplaten:

2 + 2 = 5.

«De kan ikke komme inn i deg,» hadde hun sagt. Men det kunne de. «Det som her skjer med deg, er for alltid,» hadde O’Brien sagt. Det var sanne ord. Det var ting, ens egne handlinger, som en ikke kunne vinne tilbake. Noe var drept i brystet på en: svidd ut av det.

Han hadde sett henne, han hadde til og med snakket med henne. Det var ingen fare ved det. Nesten instinktivt visste han at de nå nesten ikke interesserte seg det minste for hva han gjorde. Han kunne ha ordnet det slik at de møttes igjen, om neon av dem hadde ønsket det. I virkeligheten var det rent tilfeldig de traff hverandre. Det hendte i Parken, en ufyselig bitende dag i mars da jorden var hard og kald som jern og gresset virket dødt og det ikke fantes en knopp noe sted unntatt noen få krokus som hadde skutt opp for å bli slitt i stykker av vinden. Han skyndte seg avsted med frysende hender og rennende øyne da han fikk se henne ikke ti meter borte. Det slo ham straks at hun hadde forandret seg på en måte som var vanskelig å definere. De passerte nesten hverandre uten noe tegn på gjenkjennelse, men så snudde han og fulgte etter henne, ikke særlig ivrig. Han visste at det ikke var noen fare, ingen ville fatte noen interesse for dem. Hun sa ikke noe. Hun gikk skrått over gresset som om hun forsøkte å bli kvitt ham, men lot så til å resignere og finne seg i at han fulgte henne. Snart kom de til et snar av værslitte bladløse busker som hverken gav noe skjul eller noen beskyttelse mot vinden. De stanset. Det var isnende kaldt. Vinden pep gjennom kvistene og rev i de skitne krokus. Han la armet rundt livet hennes.

Det var ingen fjernskjermen der, men det måtte være skjulte mikrofoner, og dessuten kunne de bli sett. Men det spilte ingen rolle, ingenting betydde noe mer. De kunne ha lagt seg på jorden og gjort det, om de ville. Han frøs av redsel når han tenkte på det. Hun svarte ikke det minste på trykket av armen hans, hun forsøkte ikke engang å gjøre seg fri. Nå visste han hva som hadde forandret seg i henne. Ansiktet var mer gustent, og tvers over pannen og tinningen hadde hun et langt arr som delvis var skjult av håret. Men det var ikke dette som var forandringen. Det var at hun var blitt tykkere om livet og at hun på en underlig måte hadde stivnet. Han husket at han en gang, etter eksplosjonen av en rakettbombe, hadde hjulpet til å dra et lik ut av ruinene, og han var da blitt forbauset ikke bare over hvor utrolig tungt det var, men også over hvor stivt og vanskelig det var å bære, det var som det skulle ha vært av stein og ikke av kjøtt. Kroppen hennes kjentes akkurat likedan. Han kom til å tenke på at selve vevet i huden hennes måtte være annerledes enn det engang hadde vært.

Han forsøkte ikke å kysse henne, og heller ikke sa de noe. Da de vandret tilbake over gresset, så han ham rett i øynene for første gang. Det var bare et lynrapt blikk, fullt av forakt og avsky. Han undret seg på om det var en avsky som bare skyldtes fortiden eller om den kom av hans opphovnede ansikt og vannet som vinden stadig presset ut av øynene hans. De satte seg på to jernstoler, side om side, men ikke for nær hverandre. Han så at hun skulle til å si noe. Hun flyttet den klumpede skoen sin noen centimeter og tråkket en kvist i knas. Han la merke til at føttene hennes så ut til å ha blitt bredere.

— Jeg svek deg, sa hun endeframt.