1984

Han løftet glasset og snuste på det. Fluidumet ble ikke mindre, men tvertom mer redselsfullt for hver munnfull han drakk. Men det var blitt det element han svømte i. Det var hans liv, hans død og hans oppstandelse. Det var gin som senket ham ned i sløvhet hver kveld, og gin som kvikket ham opp hver morgen. Når han våknet — sjelden før elleve null null — med sammenklistrede øyelokk og brennende munn og en rygg som kjentes helt knekket, ville det ha vært umulig for ham selv å reise seg fra horisontalen uten flasken og tekoppen som stod ved siden av sengen. I middagstimene satt han med stivt ansikt og flasken innen rekkevidde og hørte på fjernskjermen. Fra femten til stengetid var han fast gjest i Kastanjetreet. Ingen brydde seg lenger om hva han gjorde, ingen fløyte vekket ham, ingen fjernskjerm formante ham. Av og til, kanskje to ganger om uken, gikk han til et støvet bortglemt kontor i Sannhetsministeriet og utførte litt arbeid, eller noe som ble kalt arbeid. Han var blitt medlem av en underkomité av en underkomité, som var et skudd av en av de utallige komitéer som stelte med mindre vanskeligheter under utarbeidelsen av ellevte utgave av nytale-ordboken. Den var opptatt med å lage noe som kaltes en foreløpig innstilling, men hva det var de skulle skrive innstilling om, var han aldri blitt helt klar over. Det hadde noe å gjøre med spørsmålet om kommaene skulle plaseres innenfor parenteser eller utenfor. I komitéen satt det fire andre, og alle var i samme situasjon som han selv. Det var dager da de møttes og så omgående skiltes igjen, da de åpent tilstod for hverandre at det virkelig ikke var noe å gjøre. Men det var andre dager da de nesten ivrig gikk i gang med sitt arbeid, gjorde seg en masse bry med å redigere sine betenkninger og laget utkast til lange promemoriaer som aldri ble ferdige — da diskusjonen om hva de ble antatt å diskutere ble ubeskrivelig innviklet og dunkel, med subtil krangel om definisjoner, med enorme digresjoner og tretter, ja til og med trusler om å appellere til en høyere instans. Og så kunne plutselig alt liv gå ut av dem, og de ble sittende rundt bordet og se på hverandre med slokte blikk, som gjenferd som svinner bort ved det første hanegal.

Et øyeblikk var fjernskjermen taus. På ny løftet Winston hodet. Kommunikéet! Men nei, de endret bare musikken. Han hadde Afrika-kartet på netthinnen. Arméens bevegelser var et diagram: en svart pil som åt seg vertikalt sydover, og en hvit pil som skjøt seg horisontalt østover, tvers over halen, av den første. Som for å forvisse seg om riktigheten av dette så han opp på det uforstyrrelige ansiktet på veggen. Var det tenkelig at den andre pilen ikke eksisterte engang?

Hans interesse tapte seg igjen. Han drakk en ny slurk gin, tok den hvite springeren og flyttet den prøvende. Sjakk. Men det var tydeligvis ikke det riktige trekket, fordi…

Helt ukallet dukket et minne opp i hans sinn. Han så et rom som ble opplyst av et tent lys, med en veldig seng med hvitt teppe på, og seg selv, en liten gutt på ni-ti år, sittende på gulvet. Han rystet et terningbeger og lo oppskaket. Moren satt rett overfor ham og lo også.

Det måtte ha vært en måneds tid før hun forsvant. det var et forsoningens øyeblikk, da han hadde glemt den gnagende sulten i maven og midlertidig hadde fått tilbake sin tidligere hengivenhet for henne. Han husket dagen godt, det var en dyvåt dag med høljende regn, da vannet fosset nedover vindusruten og det var for mørkt innendørs til å lese. De to barna kjedet seg ulidelig i det mørke trange soveværelset. Winston sutret og gråt, kom med nytteløse krav om mat, ruslet irritabel rundt i værelset, flyttet alle ting på gal plass og sparket i panelet til naboene banket i veggen. Den vesle søsteren ynket seg ustanselig. Til slutt hadde moren sagt: «Vær nå snill gutt, så skal jeg kjøpe et leketøy til deg. Et nydelig leketøy, som du blir ordentlig glad i.» Og så hadde hun gått ut i regnet, til en liten butikk i nærheten som fremdeles var åpen av og til, og kom tilbake med en pappeske med et ludo-spill. Ennå kunne han huske lukten av den våte pappen. Det var et ynkelig sett. Brettet var sprukket, og de bitte små treterningene var skåret til så dårlig at de snaut kunne ligge på siden. Winston betraktet det surmulende og uten interesse. Men så tente hans mor en lysestump, og de slo seg ned på gulvet for å spille. Snart var han vilt begeistret og skrek av latter når brikkene krøp fremover og så ble slått ut og måtte tilbake til utgangspunktet. De spilte åtte spill og vant fire hver. Den lille søsteren var for liten til å forstå spillet, men hun satt støttet opp til en pute og lo fordi de andre gjorde det. Hele denne ettermiddagen hadde de vært lykkelige sammen, som i hans tidligere barndom.