1984

Dessuten kunne ethvert ord — og også dette gjaldt i prinsippet hvert ord i språket — gis benektende form ved å føye til affikset u-, eller forsterkes ved affikset pluss, eller understrekes enda mer ved affikset dobbeltpluss-. Ukald betydde for eksempel «varm», mens plusskald og dobbeltplusskald betydde henholdsvis «meget kald» og «usigelig kald». Som i moderne engelsk kunne man også modifisere betydningen av nesten et hvilket som helst ord ved preposisjoner som før-, etter-, opp-, ned-, og så videre. Takket være slike metoder fant man det mulig å gjennomføre en veldig reduksjon av ordforrådet. Når man for eksempel hadde et slikt ord som god, var det ingen bruk for et ord som dårlig, da den ønskede meningen ble uttrykt like godt — ja, i virkeligheten bedre — med ordet ugod. Det eneste som behøvdes, iallfall når to ord dannet et naturlig par av motsetninger, var å bestemme hvilket av dem som skulle avskaffes. Mørk kunne for eksempel erstattes med ulys eller lys med umørk, alt ettersom en ville.

Det annet særtrekk ved nytale-grammatikken var dens regelmessighet. Bortsett fra noen få unntagelser, som blir nevnt nedenfor, fulgte alle bøyninger den samme regel. I alle verber var for eksempel fortid og fortids partisipp det samme og endte på -te. Fortid av stjele var stjelte og fortid av skrike var skrikte, og det samme var tilfelle for alle verber, alle slike former som gav, tok, bragte, sang og så videre var avskaffet. Flertall ble alltid dannet ved å føye -r eller -er til entallsformen. Lass, glass og gås het i flertall lasser, glasser, gåser. Gradbøyningen av adjektiver foregikk uten unntagelse ved å føye til -ere og -est (god, godere, godest); uregelmessige former og bruken av mer-mest var avskaffet.

De eneste ordklasser som man fremdeles fikk lov til å bøye uregelmessig var de relative pronomener, de påpekende adjektiver og hjelpeverbene. Alle disse fulgte gammel skikk og bruk, med unntagelse av at hvem var blitt kassert som unødvendig, og at alle skal-skulle-tidene var blitt sløyfet og erstattet med bare vil-ville. Det var også visse uregelmessigheter i orddannelsen, som skyldtes behovet for å kunne tale hurtig og lett. Et ord som var vanskelig å uttale eller som kunne oppfattes uriktig, ble eo ipso betraktet som et dårlig ord, og av hensyn til vellyden ble det derfor av og til føyet til ekstra bokstaver i et ord, eller en arkaisk orddannelse ble bibeholdt. Men dette behovet gjorde seg sterkest gjeldende i forbindelse med B-ordlisten. Grunnen til at man la slik vekt på å lette uttalen vil fremgå av det som senere blir sagt i dette kapitlet.

B-ordlisten. Denne bestod av ord som var bevisst konstruert av politiske hensyn, det vil si ord som ikke bare alltid hadde en politisk bibetydning, men som også skulle fremme den ønskelige åndelige innstilling hos den som brukte dem. Uten en full forståelse av Ingsocs prinsipper var det vanskelig å bruke disse ordene korrekt. I noen tilfelle lot de seg oversette til gammeltale, og til og med til uttrykk som var hentet fra A-listen, men da trengtes det som regel en lang omskrivning, og det medførte alltid tap av visse overtoner. B-ordene var en slags muntlig stenografi, hele tankerekker ble ofte stuvet sammen i noen få stavelser, og på samme tid var de nøyaktigere og fyndigere en alminnelig språk.

B-ordene var i alle tilfelle sammensatte ord.[2] De bestod av to ord eller deler av ord som var smidd sammen i en form som var lett å uttale. Det amalgamet som oppstod på denne måten, var alltid et substantivisk verbum og ble bøyet i samsvar med de alminnelige regler. For å ta et eksempel: ordet godtenke betydde sånn omtrentlig «ortodoksi», eller, om en oppfattet det som et verbum, «å tenke på ortodoks vis». Der ble da bøyet på følgende måte: fortid og fortids partisipp godtenke, presens partisipp godtenkende, adjektiv godtenkefull, adverbium godtenkevis, verbalsubstantiv godtenker.

B-ordene var ikke konstruert etter noen etymologisk plan. De ordene de ble dannet av, kunne være hvilke deler av talen som helst, og lemlestet på en hvilken som helst måte som gjorde dem lette å uttale, samtidig som deres avledning var tydelig. I ordet forbrytertenke (tankeforbrytelse) kom for eksempel tenke sist, mens det i tenkepol (Tankepolitiet) kom først, og i sistnevnte ord hadde ordet politi mistet sine to siste stavelser. På grunn av at det var vanskeligere å oppnå vellyd, var uregelmessige orddannelser alminneligere i B-listen enn i A-listen. Adjektivformene av Minisann, Minifred og Minijkær var for eksempel minisannfull, minifredfull og minikjærlig. I prinsippet kunne imidlertid alle B-ord bøyes, og alle ble bøyet, på samme måte.