1984

Noen B-ord hadde betydninger som var særdeles subtile og som knapt kunne forståes om man ikke mestret språket i sin helhet. Tenk for eksempel på en slik typisk setning fra en ledende artikkel i Times som denne: Gammeltenkere umaveføler Ingsoc. Den korteste gjengivelsen av dette i gammeltale ville være: «De som fikk sine tanker formet før Revolusjonen, kan ikke ha den fulle følelsesmessige forståelse av prinsippene for engelsk sosialisme.» Men dette er ikke noen riktig oversettelse. For å kunne fatte den fulle meningen av denne nytalesetningen må en først og fremst ha en klar idé om hva som menes med Ingsoc. Og til dette kommer at bare et menneske som er helt inne i Ingsoc kan fatte den full styrke av ordet maveføle, som innebar en blind, entusiastisk billigelse som vi vanskelig kan forestille oss i dag, eller av ordet gammeltenke som var uløselig forbundet med tanken på ryggesløshet og dekadanse. Men den særlige funksjon av visse nytale-ord, hvorav ett var gammeltenke, var ikke så meget å uttrykke meninger som å ødelegge dem. Disse ordene, som nødvendigvis ikke kunne være mange, hadde fått utvidet sin betydning helt til de i seg selv inneholdt hele batterier av ord som nå kunne bli kassert og glemt etter at de var tilstrekkelig dekket av et enkelt altomfattende uttrykk. Den største vanskelighet konstruktørene av nytale hadde å kjempe med, var ikke det å finne opp nye ord, men å skape sikkerhet om hva de betydde når de hadde oppfunnet dem, det vil si skaffe seg visshet om hvilke ord de opphevet ved sin eksistens.

Som vi alt har sett i tilfellet fri, beholdt man stundom av bekvemmelighetshensyn visse ord som en gang hadde hatt en kjettersk betydning, men bare etter at den uønskede betydningen var rensket ut av dem. Utallige andre ord, som ære, rettferd, moral, internasjonalisme, demokrati, vitenskap og religion hadde rett og slett opphørt å eksistere. Noen få dekkord erstattet dem alle. Alle ord som grupperte seg om slike begreper som frihet og likhet var for eksempel gått opp i det ene ordet forbrytertenke, og alle ord som hang sammen med begrepene objektivitet og rasjonalisme var oppslukt av det ene ordet gammeltenke. En større nøyaktighet vill ha vært farlig. Det som krevdes hos et partimedlem, var den samme innstilling som hos de gamle hebreere, som uten å vite stort annet visste at alle andre folk enn deres eget dyrket «fremmede guder». De behøvde ikke å vite at disse gudene het Ba’al, Osiris, Molok, Ashtaroth og lignende: jo mindre de visste om dem, dess bedre var det sannsynligvis for deres rett-troenhet. De kjente Jehova og Jehovas bud, og dermed visste de også at alle guder med andre navn eller andre attributter var falske og fremmede guder. På omtrent samme måte visste et medlem av Partiet hva som var riktig atferd, og i overordentlige vage og almene former visste han også hvilke former for avvikelser som var mulige. Hans erotiske liv ble for eksempel helt regulert av de to nytale-ordene kjønnsforbrytelse og godkjønn (seksuell umoral og kyskhet). Kjønnsforbrytelse dekket alle seksuelle misgjerninger i det hele tatt. Det dekket hor, utukt, homoseksualitet og andre perverse saker, og i tillegg til dette også normalt samleie, utøvet for dets egen skyld. Det var ikke noen grunn til å regne opp disse tingene særskilt, for alle var de i like grad hjemfalne til straff, og prinsipielt var døden straffen for dem alle. I C-ordlisten, som bestod av vitenskapelige og tekniske ord, kunne det være nødvendig å sette spesielle navn på visse seksuelle villfarelser, men det alminnelige borger behøvde ikke noe slikt. Han visste hva som mentes med godkjønn — det vil si normal kjønnslig omgang mellom mann og kvinne med det ene mål å avle barn og uten fysisk nytelse for kvinnen. Alt annet var kjønnsforbrytelse. I nytale var det sjelden mulig å forfølge en kjettersk tanke lenger enn til erkjennelsen av at den var kjettersk; bortenfor det punkt eksisterte ikke de nødvendige ord.

Ikke et eneste ord i B-listen var ideologisk nøytralt. En meget stor av dem var eufemismer. Slike ord som for eksempel gledeleir (tvangsarbeidsleir) og Minifred (Fredsministeriet, det vil si Krigsministeriet) betydde nesten det stikk motsatte av hva de tilsynelatende sa. Andre ord røpet på den annen side en åpenlys og foraktelig forståelse av Oceania-samfunnets sanne natur. Et eksempel var proleføde, som betydde den verdiløse underholdningen og de falske nyhetene som Partiet serverte massene. Atter andre ord var ambivalente, de dekket begrepet «god» når de ble brukt om Partiet og «slett» når de ble nyttet om dets fiender. Men dessuten var det en mengde ord som ved første blikk bare syntes å være forkortelser, og hvis ideologiske betydning ikke skyldtes deres mening men deres struktur.