1984

Det samme gjorde den kjensgjerning at det bare var få ord å velge mellom. Jevnført med vårt eget ordforråd, var ny talens ørlite, og det ble stadig oppfunnet nye måter til å minske det ytterligere. I virkeligheten atskilte nytale seg fra nesten alle andre språk ved at dets ordforråd ble mindre og ikke større for hvert år som gikk. Hver reduksjon var en vinning, for jo mindre mulighet det var for å velge, dess mindre ble også fristelsen til å bruke tanken. Man håpet til slutt å kunne få artikulert tale til å utgå fra strupehodet uten i det hele tatt å blande de høyere hjernesentrer inn i det. Dette målet ble åpenlyst innrømmet i nytale-ordet andsnakke, som betydde «å snadre som en and». Som forskjellige andre ord i B-listen hadde det en dobbelt betydning. Forutsatt at de meninger som ble snadret var ortodokse, innebar det bare ros, og når Times omtalte en av Partiets talere som en dobbeltplussgod andtaler, var det en varmt og høyt verdsatt kompliment.

C-ordlisten. C-listen var et supplement til de to andre og bestod i sin helhet av vitenskapelige og tekniske uttrykk. Disse minnet om den vitenskapelige terminologi som brukes i dag og var konstruert av de samme røtter, men de ble lagt den vanlige vekt på å definere dem skarpt og avkle dem alle uønskede betydninger. De fulgte de samme grammatikalske regler som ordene i de to andre listene. Det var meget få av ordene som ble brukt både i dagligtale og i det politiske språk. Alle vitenskapelige forskere eller teknikere kunne finne alle de ord han behøvde i det avsnittet som omfattet hans egen spesialitet, men han hadde sjelden mer enn et rent overfladisk kjennskap til de ordene som fantes i andre avsnitt. Bare et meget lite antall ord var felles for hele listen, og det var ingen som kunne uttrykke vitenskapens funksjon som åndelig innstilling eller metode for tanken, uten hensyn til dens spesielle grener. Faktisk fantes det ikke noe ord for «vitenskap», for enhver betydning det mulig kunne ha var alt tilstrekkelig dekket av ordet Ingsoc.

Av det foregående vil en se at det nesten var umulig å uttrykke uortodokse meninger i nytale, iallfall ikke over et meget lavt plan. Selvsagt lot det seg gjøre å gi uttrykk for kjetterske meninger av en meget grov art, en slags gudsbespottelse. Det ville for eksempel ha vært mulig å si: Store Bror er ugod. Men denne påstanden, som i et rett-troende øre lød som en selvinnlysende absurditet, kunne ikke underbygges med en fornuftig argumentering, fordi de nødvendige ordene manglet. Tanker som var fiendtlige mot Ingsoc kunne bare fremsettes i en vag og odiøs form, og bare formuleres i meget almene vendinger som klumpet sammen og fordømte hele grupper av kjetteri uten å definere dem nærmere. Sant å si kunne en bare bruke nytale i uortodokst øyemed ved ulovlig å oversette noen av ordene tilbake til gammeltale. For eksempel: Alle er like var en mulig setning i nytale, men bare i samme betydning som man i gammeltale ville påstå at Alle mennesker er rødhåret. Den inneholdt ikke noen grammatikalsk feil, men den gav uttrykk for en påtagelig usannhet — det vil si at alle mennesker er av samme størrelse, vekt eller styrke. Begrepet politisk likhet eksisterte ikke mer, og følgelig var denne sekundære betydningen utrensket av ordet lik. I 1984, da gammeltale fremdeles var det alminnelige meddelelsesmiddel, eksisterte teoretisk sett den fare at man kunne huske ordenes opprinnelige mening når man brukte nytale-ord. Men i praksis var det ikke vanskelig å unngå dette for enhver som hadde fått en solid utdannelse i å dobbelttenke, og i løpet av et par generasjoner ville selv muligheten for et slikt tilbakefall være fjernet. Et menneske som vokste oppmed nytale som eneste språk ville ikke lenger vite at lik en gang hadde hatt den sekundære betydningen «politisk likeberettiget», og at fri en gang hadde betydd «intellektuelt fri», likeså lite som et menneske som aldri har hørt tale om sjakk kjenner den sekundære betydningen av slike ord som dronning og bonde. Det ville være mange forbrytelser og feiltagelser som han ikke maktet å begå, rett og slett fordi de var navnløse og han derfor ikke kunne forestille seg dem. Og det var å vente at ettersom tiden gikk ville nytalens særlige eiendommeligheter bli mer og mer utpreget — dens ordforråd ville bli mindre og mindre, ordenes betydninger mer og mer stive, og muligheten for å bruke dem på usømmelig måte fjernere og fjernere.