1984

I det omfang det lot seg gjøre, ble alt som hadde eller kunne ha politisk betydning av noe slag innpasset i B-listen. Navnet på enhver organisasjon eller gruppe mennesker eller doktrine eller land eller institusjon eller offentlig bygning, ble uten unntagelse skåret ned til den vanlige formen, det vil si ett enkelt ord som var lett å uttale og som hadde det færrest mulige antall stavelser som trengtes for å bevare den opprinelige avledning. I Sannhetsministeriet ble for eksempel arkivavdelingen eller arkivdepartementet, som Winston Smith arbeidet i, kalt arkdep, romanavdelingen romdep, fjernsynavdelingen fjerndep, og så videre. Dette ble ikke bare gjort i den hensikt å spare tid. Så tidlig som i de første årtier av det tyvende århundre hadde teleskoperte ord og fraser vært et av det politiske språks karakteristiske trekk, og tendensen til å bruke forkortelser av dette salg hadde vært mest utpreget i totalitære stater og totalitære organisasjoner. Eksempler var ord som nazi, Gestapo, Komintern, Inprecorr, Agitprop. Til å begynne med var denne praksis blitt opptatt rent instinktivt, men i nytale ble det brukt med et bevisst mål for øye. Man innså at ved å forkorte et navn på denne måten begrenset og endret man på en subtil måte betydningen av det, fordi man skar bort de fleste av de tankeforbindelser som ellers var knyttet til det. Ordene Den kommunistiske Internasjonale fremkaller for eksempel et sammensatt bilde av alment menneskelig brorskap, røde flagg, barrikader, Karl Marx og Pariskommunen. Ordet Komintern skaper på den annen side bare forestillingen om en stramt sammenknyttet organisasjon og en tydelig definert lære. Det refererer seg til noe som er nesten like lettkjennelig og begrenset i sitt formål som en stol eller et bord. Komintern er et ord som kan brukes nesten uten nærmere etteranke, men Den kommunistiske Internasjonale er et uttrykk som man er nødt til å la tanken oppholde seg ved iallfall et øyeblikk. På samme måten vekker ordet Minisann færre og mer kontrollerbare idéassosiasjoner enn Sannhetsministeriet. Dette var grunnen til at man ikke bare forkortet overalt hvor det lot seg gjøre, men også hadde en nesten overdreven omsorg for at hvert ord skulle bli lett å uttale.

I nytale veide vellyden tyngre enn de andre hensyn unntatt den nøyaktige meningen. Grammatikkens regelmessighet ble alltid ofret for den når det syntes nødvendig. Og med rette, for det man trengte, først og fremst av politiske grunner, var stutte knappe ord hvis mening ikke var å ta feil av, som kunne sies fort og som vakte et minimum av gjenlyd i talerens sinn. Ordene i B-listen vant til og med i styrke av det faktum at nesten alle lignet hverandre svært. Nesten uten unntagelse var disse ordene — godtenke, Minifred, proleføde, kjønnsforbrytelse, gledeleir, Ingsoc, maveføle, tenkepol og utallige andre — ord på to-tre stavelser med like trykk på den første stavelsen og de siste. Bruken av dem oppmuntret til en slags plaprende talestil, som var stakkato og monoton på en og samme tid. Og det var nøyaktig dette man tok sikte på. Målet var å gjøre all tale, og særlig den tale som gjaldt alle emner som ideologisk sett ikke var nøytrale, så uavhengig av bevisstheten som i det hele tatt mulig. Når det angikk dagliglivets spørsmål, var det utvilsomt nødvendig, eller stundom nødvendig å reflektere før en snakket, men hvis et partimedlem ble oppfordret til å foreta en politisk eller moralsk vurdering, skulle han kunne sprøyte ut de korrekte meninger like automatisk som en mitraljøse spyr ut kuler. Hans utdannelse gjorde ham dugelig til dette, språket gav ham et instrument som nesten aldri sviktet ham, og prosessen ble yterligere lettet av selve ordenes struktur, deres skurrende lyd og en viss bevisst helsighet som var i samklang med selve Ingsocs ånd.