1984

Hensikten med nytale var ikke bare å skape et uttrykksmiddel for den verdensanskuelsen og det tenkesett som særpreget tilhengerne av Ingsoc, men også å umuliggjøre alle andre måter å tenke på. Det var meningen at når nytale var tatt i bruk en gang og for alltid, og gammeltale var glemt, skulle en kjettersk tanke — det vil si en tanke som avvek fra Ingsocs prinsipper — bokstavelig talt være utenkelig, iallfall i den utstrekning tanken avhenger av ord. Den ordforråd var sammensatt slik at det gav nøyaktige og ofte meget subtile uttrykk for enhver mening som et partimedlem med rette kunne ønske å uttrykke, mens det samtidig utelukket alle andre meninger og likeså muligheten for å nå frem til dem ved indirekte metoder. Dette ble delvis gjort ved oppfinnelsen av nye ord, men først og fremst ved å eliminere uønskede ord og ved å berøve de ordene som ble tilbake enhver uortodoks betydning og såvidt mulig enhver sekundær betydning for alltid. For å nevne et eneste eksempel: Ordet fri fantes også i nytale, men det kunne bare bli brukt i slike uttrykk som «Denne hunden er fri for lus» eller «Denne engen er fri for ugress». Det kunne ikke bli brukt i sin gamle betydning som «politisk fri» eller «intellektuelt fri», fordi politisk og intellektuell frihet ikke eksisterte lenger, selv ikke som begreper, og derfor nødvendigvis ikke hadde noe navn. Helt bortsett fra undertrykkelsen av avgjort kjetterske ord, ble minskingen av ordforrådet betraktet som et mål i seg selv, og ikke et eneste ord som kunne unnværes fikk lov til å bli stående. Hensikten med nytale var ikke å utvide, men å innskrenke tankens område, og dette målet ble indirekte fremmet ved at man skar ordvalget ned til et minimum.

Nytale bygde på det engelske språk slik som vi nå kjenner det, men mange setninger i nytale ville vanskelig ha blitt forstått av en engelsktalende i dag, selv om de ikke inneholdt lagede ord. Nytale-ordene ble delt i tre særskilte klasser, kjent som A-ordlisten, B-ordlisten (også kalt sammensatte ord) og C-ordlisten. Det enkleste vil være å behandle hver klasse av ord for seg, men slik at språkets grammatikalske eiendommeligheter blir drøftet under omtalen av A-ordene. De samme reglene gjaldt nemlig for alle tre kategorier av ord.

A-ordlisten. Dette ordforrådet bestod av de ord som trengtes i det daglige liv — når det gjaldt slike ting som å spise, drikke, arbeide, kle seg, gå opp og ned en trapp, bruke samferdselsmidler, stelle hagen, lage mat og så videre. Det var nesten i sin helhet sammensatt av vord vi allerede har — ord som treffe, løpe, hund, tre, sukker, hus, mark — men jevnført med ordforrådet i moderne engelsk var de ytterst få, og deres betydning var langt strengere definert. Alle tvetydigheter og meningsavskygninger var blitt renset ut av dem. I den utstrekning det lot seg gjøre, var et nytale-ord av denne klassen bare en stakkato-lyd som uttrykte ett tydelig begrep. Det ville ha vært helt umulig å nytte A-ordlisten til litterære formål eller til politisk eller filosofisk diskusjon. Meningen var at den bare skulle brukes til å uttrykke enkle klare tanker, som i regelen angikk konkrete gjenstander eller fysiske handlinger.

Nytale-grammatiken hadde to iøynefallende eiendommeligheter. Den første var at de forskjellige deler av ens tale kunne byttes om nesten uhindret. Ethvert av språkets ord (og prinsipielt gjaldt dette til og med meget abstrakte ord som hvis og når) kunne brukes både som verbum, substantiv, adjektiv og adverbium. Når verbal- og substantiveformen hadde samme rot, var det aldri noen ulikhet mellom dem, og denne regelen medførte i seg selv utryddelsen av mange arkaiske former. Ordet tanke eksisterte for eksempel ikke i nytale. Det var avløst av tenke, som gjorde tjeneste både som substantiv og verbum. Her fulgte man ikke noe etymologisk prinsipp, i noen tilfelle valgte man å beholde det opprinnelige substantivet, i andre verbet. Selv når et substantiv og et verbum av likeartet betydning ikke hadde noen etymologisk forbindelse med hverandre, ble enten det ene eller det annet av dem ofte undertrykt. Det fantes for eksempel ikke noe slikt ord som skjære, da dets mening ble tilstrekkelig dekket av knive. Adjektiver ble dannet ved å føye endelsen -full til substantiv — verber og adverbier ved endelsen -vis. Fartfull betydde for eksempel «hurtig» og fartvis det samme som adverbium. Enkelte av våre nåværende adjektiver, som god, sterk, stor, svart, myk, ble beholdt, men deres samlede antall var meget lite. Det var liten bruk for dem, da nesten alle adjektiver kunne erstattes ved å føye endelsen -full til et substantiv-verbum. Ingen av de nåværende adverbier ble beholdt, med unntagelse av noen få som allerede endte på -vis; -vis-endelsen var uten unntagelse. Ordet vel ble for eksempel erstattet med godvis.