1984

— Jeg svek deg, svarte han.

På ny sendte hun ham et blikk som var fullt av avsky.

— Stundom, fortsatte hun, truer de en med noe — noe som en ikke kan holde ut, som en ikke tør tenke på engang. Og så sier en: «Gjør det ikke med meg, gjør det med noen annen, gjør det med den og den.» Og kanskje innbiller du deg etterpå at det bare var et knep, og at du bare sa det for å få dem til å stoppe og ikke mente noe med det. Men det er ikke sant. I det øyeblikk det skjer, mener du det. Du tror at det ikke er noen annen måte å redde deg selv på, og du er helt villig til å redde deg på den måten. Du vil at det skal skje med den andre. Du gir blanke pokker i hva de må lide. Det eneste du bryr deg om, er deg selv.

— Det eneste du bryr deg om, er deg selv, gjentok han.

— Og etter dette føler du ikke lenger det samme for vedkommende.

— Nei, sa han, en føler ikke det samme.

Det lot ikke til å være mer å si. Vinden limte de tynne overallene mot kroppene deres. Nesten med det samme ble det pinlig å sitte her i taushet, og dessuten var det for kaldt til at en kunne holde seg i ro. Hun sa noe om at hun måtte ta undergrunnsbanen og reiste seg for å gå.

— Vi må ses igjen, sa han.

— Ja, svarte hun, vi må ses igjen.

Han fulgte henne ubesluttsomt et lite stykke, et halvt skritt bak henne. De sa ikke mer til hverandre. Hun prøvde ikke direkte å ryste ham av seg, men gikk akkurat så fort at han ikke klarte å holde seg jevnsides med henne. Han hadde bestemt seg til å følge henne så langt som til undergrunnsstasjonen, men med ett forekom det ham at denne travingen i kulden var meningsløs og vemmelig. Han ble maktstjålet av et ønske, ikke så meget om å slippe vekk fra Julia som å komme tilbake til Kastanjetre-kaféen, som aldri hadde virket så dragende på ham som akkurat da. Han lengtet tilbake til sitt bord i kroken med avisen, sjakkbrettet og den evig strømmende gin. Og fremfor alt var det varmt der. I neste øyeblikk, og ikke helt tilfeldig, lot han en liten flokk mennesker komme mellom seg og henne. Han gjorde et tafatt forsøk på å ta henne igjen, men saktnet så farten, snudde seg og forsvant i den motsatte retning. Da han hadde gått femti meter, så han seg tilbake. Gaten var ikke full av mennesker, men like fullt var det ikke mulig å oppdage henne. En hvilken som helst av de ti-tolv ilende skikkelser kunne ha vært henne. Kan hende var den tykke, stivnede kroppen hennes ikke til å kjenne igjen bakfra.

«I det øyeblikk det skjer, mener du det,» hadde hun sagt. Han hadde ment det. Han hadde ikke bare sagt det, men også ønsket det. Han hadde ønsket at hun og ikke han skulle bli prisgitt…

Det var noe som endret seg i den musikken som kom sivende ut fra fjernskjermen. En skjærende uharmonisk tone, en gul tone, kom inn i den. Og så — kanskje var det ikke virkelig, kanskje var det bare et minne som tok form av lyd — var det en stemme som sang:

Under det brede kastanjetre
solgte jeg deg og du solgte meg…

Tårene vellet opp i øynene hans. En kelner gikk forbi, la merke til at glasset hans var tomt og kom tilbake med ginflasken.