1984

Winston satt i sin vanlige krok og stirret på et tomt glass. Av og til kastet han et blikk på et veldig ansikt som voktet ham på den motsatte vegen. Store Bror ser deg! lød innskriften. Uten at han hadde bedt om det kom en kelner og fylte glasset hans med Seiersgin, han dryppet også noen dråper fra en annen flaske opp i det gjennom en fjær i korken. Det var sakkarin, tilsatt kryddernellik, kaféens spesialitet.

Winston hørte på fjernskjermen. Nå kom det bare musikk fra den, men det var sannsynlig at det hvert øyeblikk kunne bli sendt ut en særmelding fra Fredsministeriet. Nyhetene fra Afrika-fronten var ytterst foruroligende. Med mellomrom hadde han vært bekymret over dem hele dagen. En eurasisk armé (Oceania var i krig med Eurasia — Oceania hadde alltid vært i krig med Eurasia) holdt på å rykke sydover med forferdelig fart. Middagsnyhetene hadde ikke nevnt noe bestemt område, men det var trolig at Kongo-munningen alt var slagmark. Brazzaville og Leopoldoville var truet. En behøvde ikke å se på kartet for å forstå hva det betydde. Det var ikke bare spørsmål om å miste Mellom-Afrika, for første gang under hele krigen var Oceanias eget territorium i fare.

En voldsom følelse, det var ikke akkurat frykt, men en slags udifferensiert opphisselse, blusset opp i ham — men forsvant så igjen. Han sluttet å tenke på krigen. I den situasjon han nå var i, kunne han aldri feste tankene på noe bestemt emne mer enn noen øyeblikk om gangen. Han tok glasset og tømte det i ett drag. Som alltid fikk drikken ham til å gyse og til og med rape litt. Det var et redselsfullt brygg. Kryddernellikken og sakkarinen, som i seg selv var ekle nok med sin kvalme smak, kunne ikke fjerne den flaue oljesmaken, og det verste var at denne smaken av gin som forfulgte ham natt og dag, var uatskillelig koplet sammen i hans sinn med smaken av disse…

Han nevnte dem aldri ved navn, ikke i sine tanker en gang, og såvidt han kunne unngå det, forestilte han seg dem heller ikke i tanken. De var noe som han var seg halvveis bevisst, som kretset tett ved ansiktet hans, en lukt som hang fast i hans nesebor. Da ginen steg opp i ham, gulpet han gjennom sine blå lepper. Han hadde lagt på seg siden de løslot ham, og han hadde fått den gamle farven tilbake — han hadde faktisk mer enn fått den igjen. Trekkene var blitt plumpere, huden på nesen og kinnbenene var grovt rød, selv den skallete issen var for rødfarvet. En kelner kom, også ubudt, med sjakkbrettet og siste nummer av Times, han hadde slått opp den siden hvor sjakkoppgaven stod. Da han så at Winstons glass var tomt, hentet han ginflasken og skjenket på igjen. Winston behøvde ikke å bestille noe. De kjente hans vaner. Sjakkbrettet stod alltid og ventet på ham, hans bord i kroken var alltid reservert, selv når kaféen var fullt besatt fikk han beholde det for seg selv, fordi ingen brydde seg om å sitte for nær ham. Han gad ikke telle drinkene sine engang. Med regelmessige mellomrom kom de med en skitten lapp papir, som de sa var regningen hans, men han hadde inntrykk av at de alltid gjorde den for liten. Det ville ikke ha spilt noen rolle om de hadde beregnet seg for mye. Han hadde alltid flust med penger nå for tiden. Han hadde til og med en stilling, en sinekyre, som var bedre lønnet enn hans tidligere jobb hadde vært.

Musikken i fjernskjermen stoppet, og en stemme overtok. Winston løftet hodet for å høre. Imidlertid var det ikke noe kommuniké fra fronten, bare en kort melding fra Overflodsministeriet. Det lot til at i siste kvartal var den tiende treårsplans kvote for skolisser blitt oppfylt med 98 prosents overskudd.

Han gransket sjakkproblemet og stilte opp brikkene. Det var en utspekulert avslutning som omfattet et par springere. «Hvit gjør matt i to trekk». Winston så opp på Bildet av Store Bror. Hvit gjør alltid matt, tenkte han med en slags tåket mystisisme. Alltid, uten unntagelse; blir det ordnet slik. Siden verdens begynnelse har svart aldri vunnet i noe sjakkproblem. Symboliserte ikke dette det godes evige, uforanderlige seier over det onde? Det veldige fjeset stirret tilbake på ham, fullt av ro og makt. Hvit gjør alltid matt.

Stemmen i fjernskjermen tidde og la så til i en annen og meget alvorligere tone: — Hallo! hallo! Vær forberedt på en viktig melding klokken femten tredve. Femten tredve! Det er en nyhet av største betydning. Pass på at ingen går glipp av den. Femten tredve! Skramlemusikken fortsatte igjen.