1984

En dag — men «en dag» var ikke det rette uttrykket, det kunne like godt ha vært midt på natten — sank han ned i et selsomt, velsignet drømmeri. Han gikk nedover korridoren og ventet bare på kulen. Han visste at den ville komme i neste øyeblikk. Alt var ordnet, glattet over, sonet. Det var ikke mer noen tvil, noen argumenter, noen smerte og noen frykt. Kroppen hans var sunn og sterk. Han gikk med lette steg, han gledet seg over å kunne bevege seg og hadde en følelse av at han vandret i solskinn. han var ikke lenger i den smale hvite korridorene i Kjærlighetsministeriet, han var i den veldige, solbeskinnede passasjen, en kilometer bred, som han hadde drømt om at han gikk igjennom da han var i delirium etter rusgiften. Han var i Det gylne land, han fulgte stien over det gamle jordet med alle kaninhullene. Han kunne kjenne den myke, elastiske gresstorven under føttene sine og det milde solskinnet i ansiktet. På kanten av jordet stod almetrærne og duvet svakt, og etsteds bortenfor dem var bekken der ørekyten vaket i de grønne kulpene under vidjene.

Med ett skvatt han opp i et sjokk av redsel. Han svettet på ryggen. Han hadde hørt seg selv rope høyt:

— Julia! Julia! Elskede Julia!

Et øyeblikk hadde han en overmektig hallusinasjon, han trodde at hun var til stede. Det var som om hun ikke bare var hos ham, men inne i ham. Det forekom ham at hun eksisterte i selve vevet i hans hud. I det øyeblikk hadde han elsket henne langt mer enn han noengang hadde gjort da de var sammen og fri. han visste også at på en eller annen måte var hun fremdeles i live og trengte hans hjelp.

Han la seg tilbake på benken igjen og prøvde å ta seg sammen. Hva hadde han gjort? Hvor mange år hadde han løyet til sin trelldom ved dette øyeblikk av svakhet?

I neste øyeblikk ville han høre tramping av støvler utenfor. De kunne ikke la et slikt utbrudd gå ustraffet. Om de ikke visste det før, ville de vite nå at han brøt den avtalen han hadde sluttet med dem. Han adlød Partiet, men han hatet fremdeles Partiet. I gamle dager hadde han skjult et kjettersk sinn bak en maske av rett-troenhet. Nå hadde han tatt enda et skritt tilbake: han hadde overgitt seg i sinnet, men han hadde håpet å kunne bevare sitt innerste hjerte ukrenket. Han visste at det var galt av ham, men han foretrakk det slik. De ville forstå det — O’Brien ville forstå det. Han tilstod det hele i et eneste tåpelig skrik.

Han ble nødt til å begynne forfra igjen. Det kunne ta år. Han strøk seg over ansiktet og forsøkte å venne seg selv til dets nye utseende. Det var dype furer i kinnene, kinnbenene kjentes skarpe, nesen flatere. Dessuten hadde han fått en helt ny tanngard siden han så seg selv i speilet. Det var ikke lett å bevare uransakeligheten når en ikke visste hvordan ens ansikt så ut. I hvert fal var det ikke nok bare å kontrollere ansiktstrekkene. For første gang gikk det opp for ham at om en vil bevare en hemmelighet, må en også skjule den for seg selv. hele tiden må en vite at den er der, men før en har bruk for den må en ikke la den få dukke opp i ens bevissthet i noen som helst form som kan gis et navn. Fra nå av måtte han ikke bare tenke riktig, han måtte også holde sitt hat innestengt i seg, som noe som var en del av ham selv og likevel uten forbindelse med resten av ham, som en slags svulst.

En dag ville de beslutte å skyte ham. En kunne ikke si når det ville skje, men noen sekunder i forveien burde det la seg gjøre å gjette det. Det foregikk alltid bakfra, når en gikk nedover en korridor. Ti sekunder ville være nok. På den tiden kunne den verden som var inne i ham forandre seg. Og så plutselig, uten at han hadde sagt et ord, uten å ha stanset sine skritt, uten å ha endret en linje i sitt ansikt — plutselig ville kamuflasjen være borte, og — bang! Han ville avfyre sine hat-batterier. Hatet ville fylle ham som en veldig brølende flamme. Og nesten i samme øyeblikk — bank! — ville kulen gå, for sent eller for tidlig. De ville ha blåst hjernen hans i filler før de kunne gjenerobre den. Den kjetterske tanke ville forbli ustraffet, uangret, utenfor deres rekkevidde for alltid. De ville ha skutt et hull i sin egen fullkommenhet. Å dø mens en hatet dem — det var frihet.

Han lukket øynene. Det var vanskeligere enn å godta en åndelig disiplinering. Der var et spørsmål om å degradere seg selv, lemleste seg. Han måtte styrte seg ut i den skitnesete av all skitt. Hva var den mest redselsfulle og kvalmende tanken av alle? Tanken på Store Bror. Det enorme ansiktet (da han stadig hadde sett det på plakater tenkte han seg det alltid som en meter bredt), med den tette svarte barten og øynene som fulgte en hvor en stod og gikk, gled likesom inn i hans sinn av seg selv. Hvilke var hans sanne følelser overfor Store Bror?

Der lød tung støvletramp ute i korridoren. Ståldøren gikk opp med et smell. O’Brien kom inn i cellen. Bank ham fulgte offiseren med voksansiktet og de svartuniformerte vokterne.

— Reis deg. Kom hit, sa O’Brien.