1984

Uker eller måneder måtte ha gått. Hadde han hatt noen interesse for det, kunne han nå ha holdt regnskap med tiden, for han fikk mat med tilsynelatende regelmessige mellomrom. Han anslo at han fikk tre måltider i løpet av fire og tyve timer, men stundom spekulerte han uklart på om det var om natten eller om dagen. Maten var forbausende god, med kjøtt til hvert tredje måltid. En gang fikk han til og med en pakke sigaretter. Han hadde ikke noen fyrstikker, men den tause vokteren som kom med maten pleide å gi ham fyr. Første gang han forsøkte å røke, ble han kvalm av det, men han gav seg ikke, og drøyet pakken så lenge han kunne ved å røke en halv sigarett etter hvert måltid.

De hadde også gitt ham en hvit tavle med en blyantstump bundet fast til det ene hjørnet. I førstningen brukte han den ikke. Selv når han var våken var han fullstendig avstumpet. Ofte kunne han ligge mellom det ene måltidet og det annet nesten uten å røre seg, stundom sov han, stundom fortapte han seg i uklare drømmerier slik at det var for brysomt for ham å åpne øynene. Han hadde for lenge siden vennet seg til å sove med et sterkt lys rett i ansiktet. Det lot ikke til å bety noe, når unntas at ens drømmer ble mer sammenhengende. Han drømte atskillig i hele denne tiden, og alltid var det lykkelige drømmer. Han var i Det gylne land, eller han satt mellom veldige, praktfulle sollyse ruiner sammen med sin mor og Julia og O’Brien — uten å gjøre noe, han bare satt der i solen og snakket om fredelige ting. De tanker han hadde når han var våken, angikk for det meste disse drømmene hans. Han syntes å ha mistet evnen til å gjøre noen intellektuell anstrengelse nå da smertens stimulans var borte. han kjedet seg ikke, han hadde ingen trang til samtale eller atspredelse. Det var helt tilfredsstillende bare å være alene, ikke å bli slått og forhørt, å ha nok mat og å være ren over det hele.

Smått om senn brukte han mindre tid til å sove, men han kjente fremdeles ingen innskytelse til å stå opp av sengen. Det eneste han brydde seg om, var å ligge stille og kjenne hvordan styrken samlet seg i hans legeme. han følte på seg selv her og der for å forvisse seg om at det ikke var noen illusjon at hans muskler ble rundere og huden strammere. Til slutt var det ikke lenger noen tvil om at han hadde lagt på seg: lårene hans var nå avgjort tykkere enn knærne. Etter dette begynte han å øve opp kroppen regelmessig, motstrebende til å begynne med. Dat det var gått en tid, kunne han gå tre kilometer, som han måtte ved å skritte opp cellen, og hans lutende skuldrer rettet seg opp. Han forsøkte seg på mer innviklede øvelser, og han ble forbauset og ydmyket da han oppdaget de tingene som han ikke kunne utføre. Han kunne ikke sette farten opp, han kunne ikke løfte krakken på strak arm, han kunne ikke stå på ett ben uten å miste balansen. Han bøyde seg ned på hælene og oppdaget at med en ulidelig smerte i lårene og leggene klarte han såvidt å reise seg i stående stilling. Han la seg flat på maven og forsøkte å heve seg med hendene. Det var håpløst, han kunne ikke løfte seg en centimeter. men etter ytterligere noen dager — noen måltider til — klarte han også dette. Til slutt kunne han gjøre det seks ganger på rad. Han begynte å bli virkelig stolt av sin kropp, og av og til begynte han også å tro at hans ansikt var på vei til å bli som før. Bare når han tilfeldigvis kom til å ta seg på den skallete issen husket han det furete, herjede ansiktet som hadde sett på ham i speilet.

Hans sinn ble mer virkelystent. Han satte seg på plankesengen med ryggen mot veggen og tavlen på knærne og gikk målbevisst i gang med den oppgave å omskolere seg selv.

Han hadde kapitulert, det var en avtale. Nå innså han at han i virkeligheten hadde vært rede til å kapitulerte lenge før han besluttet seg til det. Helt fra det øyeblikk han kom til Kjærlighetsministeriet — ja, selv i de minuttene da han og Julia hadde stått der hjelpeløse mens jernstemmen i fjernskjermen gav dem ordrer om hva de skulle gjøre — hadde han innsett det tankeløse, det overfladiske i sitt forsøk på å sette seg opp mot Partiets makt. Nå visste han at Tankepolitiet hadde voktet ham i syv år som et insekt under et forstørrelsesglass. Det var ikke den fysiske handling, ikke der sagte ord som det ikke hadde notert seg, og ikke den tanke som det ikke hadde klart å slutte seg til. Selv det lille kornet av hvitt støv på permen av dagboken hans hadde Tankepolitiet omhyggelig lagt på plass igjen. Det hadde tatt opp lydbånd, det hadde fist ham fotografier. Noen av dem var fotografier av Julia og ham selv. Ja, til og med… Han kunne ikke kjempe mot Partiet mer. Dessuten hadde Partiet rett. Slik måtte det være, for hvordan kunne den udødelige, kollektive hjerne ta feil? Hvilken ytre målestokk hadde en om en ville vurdere dets avgjørelser? Fornuft var statistisk. Det var bare et spørsmål om å lære seg å tenke som de gjorde. Men…