1984

Winston stod rett imot ham. O’Brien tok skuldrene hans i sine sterke never og så intenst på ham.

— Du har tenkt å føre meg bak lyset, sa han. — Det var dumt av deg. Rett deg opp. Se meg i ansiktet.

Han gjorde en pause og fortsatte så i en mildere tone:

— Du kommer deg. Intellektuelt er det svært lite i veien med deg. Det er bare følelsesmessig at du ikke har klart å gjøre noen fremskritt. Si meg, Winston — og husk: ingen løgner, du vet at jeg alltid kan oppdage en løgn — si meg, hva er dine sanne følelser overfor Store Bror?

— Jeg hater ham.

— Du hater ham. Godt. Da er tiden kommet til at du må ta det siste skritt. Du må elske Store Bror. Det er ikke nok å adlyde ham — du må elske ham.

Han gav Winston et litte puff i retning av vokterne og slapp ham.

— Rom 101, sa han.

V

På alle stadier av sitt fengselsopphold hadde han visst eller hatt følelsen av å vite hvor han befant seg i den vindusløse bygningen. Kan hende skyldtes det små ulikheter i lufttrykket. De celler hvor vokterne hadde slått ham, lå under jorden. Det rommet hvor O’Brien hadde forhørt ham, var høyt oppe i nærheten av taket. Dette stedet lå mange meter under jorden, så dypt nede som det var mulig å komme.

Det var større enn de fleste av de cellene han tidligere hadde vært i. Men det var såvidt han la merke til sine omgivelser. det eneste som fanget blikket hans var to små bord rett foran ham, begge dekket av grønn boy. Det ene var bare et par meter fra ham, det andre stod lenger borte, i nærheten av døren. Han var spent fast til en stol, så stramt at han ikke kunne bevege noe, ikke hodet en gang. En slags pute holdt nakken hans fast og tvang ham til å se rett frem for seg.

Et øyeblikk var han alene, så ble døren åpnet, og O’Brien kom inn.

— Du spurte meg en gang hva som var i rom 101, sa O’Brien. — Jeg svarte at det visste du alt. Alle vet det. det som er i rom 101, er det verste i verden.

På ny gikk døren opp. En vokter kom bærende på noe som var laget av ståltråd, en kasse eller korv av et eller annet slag. Han satte det fra seg på det borterste bordet. Winston kunne ikke se hva det egentlig var, fordi O’Brien stod i veien for ham.

— Det verste i verden varierer fra individ til individ, fortsatte O’Brien. Det kan være å bli begravet levende, eller brenne i hjel eller drukne, eller å bli spiddet, eller femti forskjellige andre dødsmåter. Det finnes tilfelle da det er noe ganske trivielt, som ikke engang betyr døden.

Han hadde flyttet seg litt til siden, slik at Winston fikk bedre utsikt til det som stod på bordet. Det var et avlangt ståltråd-bur med et håndtak til å bære det i. Festet til forsiden av det var noe som så ut som en fektemaske med den konkave siden ut. Enda det var tre-fire meter fra ham kunne han se at buret var delt på langs i to rom, og at det var et dyr i dem begge. Det var rotter.

— I tidd tilfelle er tilfeldigvis rotter det verste i verden, sa O’Brien.

En slags uhyggelig forutanelse, en frykt for noe som han ikke var helt sikker på, hadde jaget gjennom Winston så snart han fikk det første glimt av buret. Men i dette sekund ble han med ett klar over meningen med den maske-innretningen som var festet til det. Det var som innvollene vrengte seg i ham.

— Du kan ikke finne på noe slikt! skrek han med høy, hakkende stemme. — Du kan ikke, kan ikke! Det er ikke mulig.

— Husker du det øyeblikket av panikk som pleide å opptre i dine drømmer? sa O’Brien. — Det var en mur av mørke foran deg og en brølende lyd i ørene dine. Det var noe forferdelig på den andre siden av muren. Du visste at du visste hva det var, men du torde ikke trekke det frem i lyset. Det var rottene som var på baksiden av muren.

— O’Brien, sa Winston med et forsøk på å beherske sin egen stemme. — Du vet at dette ikke er nødvendig. Hva er det du vil jeg skal gjøre?

O’Brien svarte ikke direkte. Da han snakket, var det i den skolemestertonen som han stundom anla. han stirret tankefullt ut i det fjerne, som om han henvendte seg til en tilhørerskare etsteds bak Winstons rygg.

— Smerte i seg selv er ikke alltid nok, sa han. — Det finnes situasjoner da et menneskelig vesen kan holde ut smerter endog helt til det dør. Men for alle mennesker finnes det noe som er uutholdelig — noe som de ikke kan tenke seg. Dette har ikke noe med mot og feighet å gjøre. Hvis en faller med fra et høyt sted, er det ikke feigt å klynge seg til et tau. Når en er kommet opp fra dypt vann, er det ikke feigt å fylle lungene med frisk luft. Det er bare et instinkt som en alltid må følge. Likedan er det med rottene. For deg er de uutholdelige. De er en form for press som du ikke kan stå imot, selv om du ville. Du må gjøre det som blir forlangt av deg.

— Men hva er det, hva er det? Hvordan kan jeg gjøre det når jeg ikke vet hva det er?