1984

— Akkurat. Ved å få det til å lide. Lydighet er ikke nok. Så lenge det ikke lider, hvordan kan en da være sikker på at det adlyder din vilje og ikke sin egen? Makt er å påføre lidelse og ydmykelse. Makt er å slite menneskesinnene i småbiter og sette dem sammen igjen i nye mønstre som en selv bestemmer. Begynner det nå å gå opp for deg hva slags verden vi holder på å skape? Den er det stikk motsatte av de dumme hedonistiske Utopiaer de gamle samfunnsforbedrere drømte om. En fryktens og forræderiets og pinslenes verden, en verden hvor man tramper andre ned og selv blir trampet på, en verden som ikke vil bli mindre men mer ubarmhjertig ettersom den utvikler seg. I vår verden vil fremskrittet bety fremskritt mot større lidelse. De gamle kulturer hevdet at de bygde på kjærlighet eller rettferdighet. Vår er grunnlagt på hat. I vår verden vil det ikke bli andre følelser enn frykt, raseri, seiersjubel og selvfornedrelse. Alt annet skal vi ødelegge — alt. Vi holder allerede på å rydde vekk de konvensjonelle tanker som har overlevd fra før Revolusjonen. Vi har brutt båndene mellom barn og foreldre, mellom menneske og menneske og mellom mann og kvinne. Ingen våger lenger å stole på en hustru eller et barn eller en venn. Men i fremtiden vil det hverken bli hustruer eller venner. Barna vil bli tatt fra mødrene like etter fødselen, akkurat som en tar et egg fra en høne. Kjønnsdriften vil bli utryddet. Formeringen vil bli en årlig formalitet på samme måte som hentingen av nye rasjoneringskort. Vi skal avskaffe orgasmen. Våre nevrologer holder nå på å arbeide med denne saken. Det vil ikke bli noen lojalitetsfølelse unntatt lojaliteten mot Partiet. Det vil ikke bli noen annen kjærlighet enn kjærligheten til Store Bror. Det vil ikke bli noen annen latter enn den triumferende latter over fiendens nederlag. Det vil ikke bli noen kunst, noen litteratur, noen vitenskap. Når vi blir allmektige, behøver vi ikke noen vitenskap mer. Det vil ikke bli noen forskjell mellom det vakre og det stygge. Det vil ikke bli noen nysgjerrighet, noen glede over livsprosessen. Alle atspredelser vil bli avskaffet. Men alltid — og glem ikke det, Winston — alltid vil vi ha maktens rus, og den vil ustanselig øke og stadig bli subtilere. Alltid, og i samme øyeblikk, vil man ha den spennende følelsen av seier, av å trampe på en fiende som er hjelpeløs. Hvis du vil danne deg et bilde av fremtiden, så forestill deg en støvelhæl som tramper på et menneskeansikt — for evig.

Han tidde som om han ventet at Winston ville si noe. Winston hadde forsøkt å grave seg ned i sengen igjen. Han maktet ikke å si noe. Det var som hjertet var blitt til is i ham. O’Brien fortsatte:

— Og husk at det er for evig. Ansiktet vil alltid være der, slik at en kan trampe på det. Kjetteren, samfunnsfienden, vil alltid være der, slik at han kan bli slått og ydmyket om og om igjen. Alt det du har gjennomgått siden vi fikk tak i deg — alt dette vil fortsette i enda verre grad. Spionasjen, angiveriet, arrestasjonene, torturen, henrettelsene, forsvingene vil aldri slutte. Det vil bli en terrorens verden like mye som en triumfens verden. Jo mektigere Partiet blir, dess mindre tolerant blir det, jo svakere opposisjonen er, dess hardere blir despotiet. Goldstein og hans kjetterske meninger vil leve for evig. Hver eneste dag, hvert øyeblikk, vil de bli gjendrevet, forhånet, latterliggjort, spyttet på — og likevel vil de alltid leve videre. Dette dramaet som jeg har spilt sammen med deg gjennom syv år vil bli gjentatt om og om igjen, generasjon etter generasjon, og alltid i mer raffinerte former. Alltid vil vi ha kjetteren her i vår makt, han vil hyle av smerte, være knekket og foraktelig — og til slutt helt botferdig, reddet fra seg selv, av egen drift vil han komme krypende bort til føttene våre. Dette er den verden vi holder på å lage, Winston. En verden av seier på seier, triumf på triumf, et endeløst press, press, press på maktnerven. Jeg kan se at det begynner å gå opp for deg hva slags verden dette blir. Men til slutt vil du ikke bare forstå det. Du vil godta det, hilse det velkommen, bli en del av det.

Winston hadde kommet seg så pass at han kunne snakke. — Det kan dere ikke! sa han svakt.

— Hva mener du med den bemerkningen, Winston?

— Dere kan ikke lage en slik verden som den du nettopp har beskrevet. Den er en drøm. Det er ikke mulig.

— Hvorfor ikke?

— Den vil ikke ha noen livskraft. Den vil gå i oppløsning. Den vil begå selvmord.

— Tøv. Du innbiller deg at hat er mer slitsomt enn kjærlighet. Hvorfor det? Og om så var, gjør det da noe fra eller til? Sett at vi bestemte oss til å slite oss ut fortere. Sett at vi øker tempoet i menneskelivet, slik at menneskene er senile når de blir tredve. Hvilken forskjell ville så det gjøre? Kan du ikke begripe at individets død ikke er døden? Partiet er udødelig.