1984

O’Brien reiste seg, han så fornøyd ut. Til venstre for seg så Winston mannen i den hvite kittel knekke en ampulle og dra opp stemplet på en sprøyte. O’Brien snudde seg mot Winston og smilte. Nesten på den gamle måten rettet han på brillene på nesen.

— Husker du at du skrev i din dagbok, sa han, at det ikke spilte noen rolle om jeg var en venn eller fiende, fordi jeg i det minste var et menneske som forstod deg og som en kunne snakke med? Du hadde rett. Jeg liker å snakke med deg. Du har et sinn som virker tiltrekkende på meg. Det ligner mitt eget, bare med den forskjellen at du tilfeldigvis er gal. Før vi avslutter denne seansen, kan du stille meg noen spørsmål, om du har lyst til det.

— Et hvilket som helst spørsmål?

— Ja… Han så at Winstons blikk var festet på tallskiven. — Det er slått av. Hva er ditt første spørsmål?

— Hva har dere gjort med Julia? spurte Winston.

O’Brien smilte på ny. — Hun svek deg, Winston. Omgående — uten forbehold. Jeg har sjelden sett noen gå over til oss så kvikt. Du ville knapt kjenne henne igjen om du fikk se henne. Alt det opprørske i henne, falskheten, tåpeligheten, usselheten — alt der blitt brent ut av henne. Det var en fullkommen omvendelse, det rene skoleeksemplet.

— Du torturerte henne.

O’Brien svarte ikke noe på dette. — Neste spørsmål, sa han.

— Eksisterer Store Bror?

— Naturligvis eksisterer han. Partiet eksisterer. Store Bror er legemliggjørelsen av Partiet.

— Eksisterer han på samme måte som jeg?

— Du eksisterer ikke, sa O’Brien.

Enda en gang ble Winston overfalt av den fortvilte følelsen av hjelpeløshet. Han kjente, eller han kunne forestille seg, de argumenter som beviste at han selv ikke eksisterte, men de var sludder, de var bare en lek med ord. Inneholdt ikke uttalelsen «Du eksisterer ikke» en logisk meningsløshet? Men hva nyttet det å si det? Han gyste når han tenkte på de sinnssvake argumenter som O’Brien da ville knekke ham med, og som han ikke kunne gi noe svar på.

— Jeg tror jeg eksisterer, sa han trett. — Jeg har bevissthet om min egen identitet. Jeg ble født, og jeg skal dø. Jeg har armer og ben. Jeg danner et bestemt punkt i rommet. Ingen annen håndgripelig ting kan innta den samme plassen samtidig. Eksisterer Store Bror på samme måte?

— Det spiller ingen rolle. Han eksisterer.

— Kommer Store Bror til å dø noengang?

— Naturligvis ikke. Hvordan skulle han dø? Neste spørsmål.

— Eksisterer Brorskapet?

— Det vil du aldri få vite, Winston. Hvis vi besluttet å sette deg på frifot når vi er ferdige med deg, og hvis du levde til du ble nitti år, ville du fremdeles ikke få vite om svaret på dette spørsmålet er ja eller nei. Så lenge du lever vil det være en uløst gåte i ditt sinn.

Winston lå taus. Hans bryst hevet og senket seg litt hurtigere. Fremdeles hadde han ikke stilt det spørsmålet som han først av alle hadde tenkt på. Han måtte komme med det, og like fullt var det som tungen ikke ville forme det. O’Brien så ut som han moret seg litt. Selv brillene hans lot til å glimte ironisk. Han vet, tenkte Winston med dett, han vet hva jeg skal til å spørre om! Og tanken på dette fikk ham til å plumpe ut med spørsmålet:

— Hva er det i rom 101?

O’Briens ansiktsuttrykk forandret seg ikke. Tørt svarte han:

— Du vet hva som er i rom 101. Alle vet hva som er der.

Han vinket til mannen i den hvite kittelen. Forhøret var tydeligvis slutt. En nål trengte inn i Winstons arm. Nesten med det samme sank han i dyp søvn.

III

— Det er tre stadier i din fullkommengjørelse, sa O’Brien. — Du må lære, du må forstå, og du må godta. Det er på tide du tar fatt på annet stadium.

Som tidligere lå Winston flat på ryggen. Men i det siste var båndene blitt løsere. De holdt ham fremdeles naglet til sengen, men han kunne bevege knærne litt, snu hodet fra den ene siden til den andre og løfte underarmene. Tallskiven var også blitt mindre skremslig enn før. Han kunne unngå dens djevelskap hvis han var kvikk nok til å tenke, det var særlig når han viste seg dum at O’Brien dreide på håndtaket. Stundom kom de igjennom et helt forhør uten at han brukte skiven. Winston kunne ikke huske hvor mange forhør det hadde vært. Hele affæren lot til å strekke seg over en lang og ubestemmelig periode — kanskje uker — og stundom kunne det ha vært dager mellom forhørene, stundom bare noen timer.

— Der du ligger, sa O’Brien, har du ofte lurt på — ja, du har til og med spurt meg — hvorfor Kjærlighetsministeriet ofrer så mye tid og trøbbel på deg. Og da du var fri, undret du deg over omtrent det samme. du kunne begripe mekanikken i det samfunnet du levde i, men ikke dets underliggende motiver. Husker du at du skrev i dagboken: «Jeg forstår hvordan, men jeg forstår ikke hvorfor?» Det var da du tenkte på «hvorfor» at du tvilte på din egen sunne fornuft. Du har lest boken, Goldsteins bok, eller iallfall deler av den. Fortalte den deg noe som du ikke visste på forhånd?

— Har du lest den? spurte Winston.

— Jeg har skrevet den. Det vil si, jeg var med på å skrive den. Som du vet, blir ingen bok laget av et enkelt individ.