1984

Stemmen hans var blitt nesten drømmende. Ansiktet var fremdeles preget av henførelsen, den sinnssykes begeistring. Han spiller ikke komedie, tenkte Winston, han er ingen hykler, han tror hvert eneste ord av det han sier. Det som knuget ham mest, var bevisstheten om hans egen intellektuelle underlegenhet. Han fulgte den tunge og likevel grasiøse skikkelsen med øynene mens den ruslet frem og tilbake, inn og ut av hans synskrets. O’Brien var på alle måter en større mann enn han selv. Han hadde aldri hatt og kunne heller aldri få noen tanke, som ikke O’Brien hadde kjent, gransket og forkastet for lenge siden. Hans sinn rommet også sinnet til Winston. Men i så fall, hvordan kunne det da være sant at O’Brien var gal? Det måtte være han selv som var gal. O’Brien stanset og så ned på ham. Stemmen hans var blitt streng igjen.

— Bill deg endelig ikke inn at du kan redde deg, Winston, uansett hvor totalt du overgir deg til oss. Ingen som har fart vill, om bare en eneste gang, blir noensinne spart. Og selv om vi lot deg leve din naturlige levetid, ville du aldri slippe unna oss. Det som skjer med deg her, blir for alltid. Vær oppmerksom på det på forhånd. Vi skal knekke deg så totalt at det ikke er noen vei tilbake. Det vil skje ting med deg som du aldri kunne komme deg etter om du levde i tusen år. Aldri vil du kunne ha en alminnelig menneskelig følelse mer. Alt vil være dødt inne i deg. Aldri mer vil du kunne føle kjærlighet eller vennskap, livsglede, munterhet, nysgjerrighet, mot eller selvstendighet. Du vil bli hul innvendig. Vi skal klemme deg tom, og så skal vil fylle deg med oss selv.

Han tidde og gjorde et tegn til mannen i den hvite frakken. Winston merket at et eller annet tungt apparat ble skjøvet på plass bak hodet hans. O’Brien hadde satt seg ved siden av sengen, slik at ansiktet hans nesten var i høyde med Winstons.

— Tre tusen, sa han til den hvitkledde mannen.

To myke puter som kjentes litt våte la seg mot Winstons tunninger. Han krøp sammen. Nå kom smerten igjen, en ny slags smerte. O’Brien la hånden beroligende, nesten vennlig, på hans.

— Denne gangen gjør det ikke vondt, sa han. — Hold øynene festet på mine.

I samme øyeblikk kom en øredøvende eksplosjon, eller noe som virket som en eksplosjon, enda han ikke var sikker på om han virkelig hørte lyden. Utvilsomt var det et voldsomt lysglimt som blindet ham. Winston kjente ingen smerte, bare total lammelse. Enda han hadde ligget på ryggen da det skjedde, hadde han en underlig følelse av at han var blitt slengt ned i denne stillingen. Et forferdelig, smertefritt slag hadde slått ham helt flat. Det hadde også hendt noe inne i hodet hans. Da han fikk innstilt øynene igjen, husket han hvem han var og hvor han var, han drog også kjensel på det ansiktet som stirret inn i hans eget, men på en eller annen måte var det et stort tomrom, som om et stykke var fjernet fra hjernen hans.

— Det varer ikke lenge, sa O’Brien. — Se meg inn i øynene. Hvilket land er Oceania i krig med?

Winston tenkte seg om. Han visste hva som mentes med Oceania, og at han selv var borger av Oceania. Han husket også Eurasia og Øst-Asia, men hvem som var i krig med hvem visste han ikke. Faktisk hadde han ikke vært oppmerksom på at det var noen krig.

— Det husker jeg ikke.

— Oceania er i krig med Øst-Asia. Husker du det nå?

— Ja.

— Oceania har alltid vært i krig med Øst-Asia. Siden ditt liv begynte, siden Partiet begynte, siden historien begynte, har krigen vart uten avbrytelse, alltid den samme krigen. Husker du det?

— Ja.

— For elleve år siden laget du en legende om tre menn som var dømt til døden for forræderi. Du innbilte deg at du hadde sett et avisutklipp som beviste deres uskyldighet. Noe slikt klipp har aldri eksistert. Du oppfant det, og senere fikk du deg selv til å tro på det. Nå husker du selve det øyeblikket da du første gang fant på det. Husker du det?

— Ja.

— I sted holdt jeg fingrene mine i været. Du så fem fingre. Husker du det?

— Ja.

O’Brien skjulte tommelfingeren og viste ham de fire andre fingrene.

— Her er det fem fingre. Ser du fem?

— Ja.

Og han så dem virkelig, en brøkdel av et sekund, før hans sinn ble et annet. Han så fem fingre, og det var ingen feil ved hånden. Men så ble alt normalt igjen, og den gamle frykten og hatet og forvirringen kom strømmende tilbake. Men det hadde vært et øyeblikk — han visste ikke hvor lenge — da alt var lysende klart, da alle O’Briens antydninger hadde fylt et tomrom og var blitt den absolutte sannhet, og da to og to like lett kunne ha vært tre som fem, om det var det som behøvdes. Det hadde svunnet bort før O’Brien hadde senket sin hånd, men selv om han ikke kunne fange det inn igjen, kunne han huske det på samme måten som en husker en fjern tid i ens eget liv, da en i virkeligheten var et annet menneske.

— Nå ser du at det iallfall er mulig, sa O’Brien.

— Ja, sa Winston.