1984

Viseren var kanskje på åtti-nitti. Winston kunne bare med mellomrom huske hvorfor torturen fortsatte. Bank hans øyelokk lot en skog av fingre til å bevege seg i en slags dans, de gled ut og inn mellom hverandre, forsvant bak hverandre og dukket så frem igjen. Han prøvde å telle dem, han kunne ikke huske hvorfor. Det eneste han visste var at det var umulig å telle dem, og at dette på en eller annen måte skyldtes den mystiske likheten mellom fire og fem. Smerten døde bort igjen. Da han slo øynene opp, oppdaget han at han fremdeles så det samme — talløse fingre strømmet fremdeles forbi i begge retninger som vandrende trær, de krysset hverandre om og om igjen. På ny lukket han øynene.

— Hvor mange fingrene holder jeg i været, Winston?

— Jeg vet ikke. Vet ikke. Du kommer til å drepe meg hvis du fortsetter med dette. Fire, fem, seks — ærlig talt vet jeg det ikke.

— Det er bedre, sa O’Brien.

En nål gled inn i armen på Winston. Nesten i samme sekund bredte en velsignet, livgivende varme seg gjennom hele kroppen hans. Smerten var allerede halvveis glemt. han åpnet øynene og så takknemlig på O’Brien. Hans hjerte ble vekt da han så det tunge, furete ansiktet, så stygt og så intelligent. Hvis han kunne ha beveget seg, ville han ha strakt ut den ene hånden og lagt den på O’Briens arm. Han hadde aldri vært så glad i ham som i denne stund, og det skyldtes ikke bare at han hadde stanset smerten. Den gamle følelsen var kommet tilbake: følelsen av at det i grunnen ikke betydde noe om O’Brien var en venn eller en fiende. O’Brien var et menneske en kunne snakke med. Kanskje ønsket en mer å bli forstått enn å bli avholdt. O’Brien hadde torturert ham slik at han skulle til å miste forstanden, og det var helt sikkert at han om kort tid ville sende ham i døden. Det gjorde ingen forskjell. De var intime på en måte som gikk dypere enn vennskap — et eller annet sted kunne de møtes og snakke sammen, selv om de virkelige ordene aldri ble sagt. O’Brien så ned på ham med et uttrykk som antydet at han selv kanskje hadde den samme tanken. Da han snakket, var det i en lett, konverserende tone.

— Vet du hvor du er, Winston? spurte han.

— Nei. Men jeg kan gjette meg til det. I Kjærlighetsministeriet.

— Vet du hvor lenge du har vært her?

— Nei. Dager, uker, måneder kanskje — jeg tror det er måneder.

— Og hvorfor tror du vi fører folk til dette stedet?

— For å få dem til å tilstå.

— Nei, det er ikke grunnen. Gjett om igjen.

— For å straffe dem.

— Nei! ropte O’Brien. Stemmen hans hadde endret seg merkbart, og ansiktet var plutselig blitt både strengt og opphisset. — Nei! Ikke bare for å presse tilståelsen ut av deg eller for å straffe deg. Skal jeg fortelle deg hvorfor vi har ført deg hit? For å helbrede deg! For å gjøre deg fornuftig! Du skal forstå en ting, Winston, nemlig at ingen som vi bringer hit slipper ut av hendene våre uten å være helbredet. Vi er ikke interessert i disse dumme forbrytelsene du har begått. Partiet har ingen interesse for den åpenlyse handling, tanken er det eneste vi bryr oss om. Vi ødelegger ikke bare våre fiender, vi forandrer dem. Skjønner du hva jeg mener med det?

Han bøyde seg over Winston. Ansiktet hans virket enormt på grunn av nærheten, og redselsfullt stygt fordi Winston så det nedenfra. Dessuten var det preget av en slags oppløftet stemning, en gal manns intensitet. På ny sank hjertet i Winston. Hadde det vært mulig, ville han ha gravd seg dypere ned i sengen. Han kjente seg viss på at O’Brien ville slå håndtaket på hundre av ren og skjær djevelskap. I samme sekund snudde imidlertid O’Brien seg bort. Han tok et par skritt frem og tilbake. Så fortsatte han i en mindre hissig tone: