1984

— Stundom har du tenkt at ansiktet mitt — ansiktet til et medlem av Det indre parti — ser gammelt og slitt ut, sa O’Brien. — Hva mener du nå om ditt eget ansikt?

Han tok Winston i skulderen og dreide ham rundt så han ble stående med ansiktet mot ham.

— Se bare på den forfatningen du er i! sa han. — Se på all denne ekle skitten over hele kroppen din. Se på møkket mellom tærne dine. Se på det ufyselige verkende såret du har på leggen. Vet du at du stinker som en geit? Sannsynligvis merker du det ikke selv mer. Se på hvor utmagret du er. Ser du? Jeg kan få tommelen og pekefingeren til å møtes rundt overarmen din. Jeg kunne brekke halsen på deg som en brekker en gulrot. Vet du at du har mistet fem og tyve kilo siden du kom i hendene på oss? Jeg kan til og med ta ut never av håret ditt. Se bare! Han grep Winston i håret og rev ut en dott. — Opp med munnen. Det er ni, ti, elleve tenner igjen. Hvor mange hadde du da du kom hit? Og de få du har igjen, holder på å falle ut av kjeften din. Se her!

Han tok tak i en av de fortennene Winston hadde tilbake med tommelen og pekefingeren. En iling av smerte skjøt gjennom Winston. O’Brien hadde vridd tannen løs med roten. han slengte den tvers over cellen.

— Du holder på å råtne opp, sa han, du faller i stykker. Hva er du? Bare en sekk skitt. Snu deg nå og se deg i speilet igjen. Ser du det som står rett mot deg? Det er det siste menneske. Hvis du er menneskelig, er dette menneskeheten. Ta nå på deg klærne igjen.

Winston tok til å kle seg langsomt og med stive bevegelser. Helt til nå hadde han ikke lagt merke til hvor tynn og svak han var. Bare en tanke kretset i hjerten hans: at han måtte ha vært på dette stedet lenger enn han trodde. Mens han nå festet de usle fillene på seg ble han plutselig grepet av medynk med sin egen herjede kropp. Før han visste hva han selv gjorde, hadde han falt sammen på en liten krakk ved siden av sengen, og ble sittende der og gråte. Han var oppmerksom på hvor stygg han måtte se ut da han satt her som en bylt ben i skittent undertøy og gråt i det harde, hvite lyset, men han kunne ikke stanse det. O’Brien la hånden på skulderen hans, nesten vennlig.

— Det varer ikke evig, sa han. — Du kan slippe fra det når du selv vil. Alt beror på deg selv.

— Det er du som har gjort det! hulket Winston. — Det er du som har bragt meg i denne forfatningen.

— Nei, Winston, det er du selv som har gjort det. Det var dette du godtok da du satte deg selv opp mot Partiet. Alt var innbefattet i den første handlingen. Det har ikke hendt noe som du ikke har forutsett.

Han gjorde en pause og fortsatte sa:

— Vi har slått deg, Winston. Vi har knekket deg. Du har sett hvordan kroppen din ser ut. Ditt sinn er i samme forfatning. Jeg tror ikke det er større stolthet igjen i deg. Du er blitt sparket og slått og skjelt ut, du har skreket av smerte, du har veltet deg på gulvet i ditt eget blod og spy. Du har tigget om nåde, du har forrådt alle og enhver. Kan du tenke deg en eneste nedverdigelse som du ikke har gjennomgått?

Winston hadde sluttet å gråte, enda tårene fremdeles piplet ut av øynene hans. Han så opp på O’Brien.

— Jeg har ikke sveket Julia, sa han.

O’Brien så tankefullt på ham. — Nei, sa han, nei, det er helt riktig. Du har ikke sveket Julia.

På ny ble Winstons hjerte fylt med den eiendommelige ærbødigheten for O’Brien, som øyensynlig ingenting kunne ødelegge. Hvor intelligent, tenkte han, hvor intelligent! Alltid forstod O’Brien det som ble sagt til ham. Enhver annen ville omgående ha svart at han hadde sveket Julia. For hva var det de ikke hadde pint ut av ham under torturen? Han hadde fortalt dem alt han visste om henne, hennes vaner, hennes karakter, hennes fortid, han hadde tilstått alt som var foregått på deres møter inntil de mest trivielle detaljer, alt hva han hadde sagt til henne og hun til ham, deres svartebørsmat, deres samleier, deres ubestemte planer mot Partiet — alt. Og likevel hadde han ikke sveket henne i den betydningen han nå la i ordet. han hadde ikke sluttet å elske henne, hans følelse overfor henne var og ble den samme. O’Brien hadde skjønt hva han mente uten å behøve noen nærmere forklaring.

— Si meg, sa Winston, hvor snart vil de skyte meg?

— Det kan ta lang tid, sa O’Brien. — Du er et vanskelig tilfelle. Men mist ikke håpet. Alle blir helbredet før eller siden. Til slutt skal vi skyte deg.

IV

Han var meget bedre. Han ble tykkere og sterkere for hver dag, om en da kunne snakke om dager på dette stedet.

Det hvite lyset og den summende lyden var de samme som før, men cellen var litt mer komfortabel enn de andre han hadde vært i. Det var en hodepute og en madrass på plankesengen og en krakk å sitte på. De hadde gitt ham et bad, og han fikk lov til å vaske seg temmelig ofte i et blikkfat. De hadde til og med gitt ham varmt vann til vaskingen. Han hadde fått nytt undertøy og en ren overall. De hadde behandlet leggesåret hans med en legende salve. De hadde trukket ut de siste tennene hans og gitt ham et nytt sett falske.