1984

Han skjøv bildet ut av sitt sinn. Det var et falskt minne. En gang imellom ble han plaget av slike falske minner. Det var ikke så farlig så lenge en var klar over hva de var. Visse ting hadde hendt, andre hadde ikke hendt. Han vendte tilbake til sjakkbrettet og løftet den hvite springeren igjen. Nesten i samme sekund falt den om på brettet med et lite klirr. Han hadde fått et støkk som om en nål plutselig var kjørt inn i ham.

En skingrende trompetfanfare hadde brutt stillheten. Det var kommunikéet! Seier! det betydde alltid seier når nyhetene ble innledet med et hornsignal. En slags elektrisk spenning oppstod i kaféen. Selv kelnerne hadde fart sammen og spisset ørene.

Fanfaren hadde sloppet løs en umåtelig larm. En opphisset stemme talte alt i fjernskjermen, men i samme øyeblikk den begynte, ble den nesten overdøvet av brølende hurrarop utenfor. Nyheten hadde spredt seg i gatene som ved trolldom. det han kunne høre fra fjernskjermen var akkurat nok til å bekrefte at alt hadde hendt nøyaktig som han hadde forutsett: en veldig armada var samlet i hemmelighet, et plutselig fremstøt mot fiendens rygg, den hvite pilen hadde skåret halen på den svarte tvers over. Bruddstykker av triumferende fraser kunne høres gjennom larmen: «Veldig strategisk manøvre — perfekt samordning — total flukt — en halv million fanger — fullstendig demoralisering — herredømmet over hele Afrika — krigens slutt innen overskuelig tid — seier — den største seier i menneskehetens historie — seier, seier, seier!»

Winstons føtter gjorde krampaktige bevegelser under bordet. Han hadde ikke rørt seg der han satt, men i tankene løp han, han løp fort, han var i folkemassen utenfor, han skrek hurra så han ble døv. På ny kastet han et blikk på bildet av Store Bror. Kolossen som stod overskrevs over hele verden! Den klippen som Asias horder fåfengt brøt imot! Han tenkte på hvordan det for ti minutter siden — ja, bare ti minutter — hadde vært noe tvetydig i hans sinn da han spekulerte på om nyhetene fra fronten ville fortelle om seier eller nederlag. Å, det var mer enn en eurasisk hær som var omkommet! Meget hadde endret seg i ham siden den første dagen i Kjærlighetsministeriet, men sin endelige, nødvendige, livgivende helbredelse hadde han aldri opplevd før i dette øyeblikk.

Røsten i fjernskjermen drev fremdeles på med sin beretning om fanger og bytte og blodbad, men skrikingen utenfor hadde gitt seg litt. Kelnerne hadde vendt tilbake til sitt arbeid. En av dem nærmet seg med ginflasken. Winston satt hensunket i en vidunderlig drøm og la ikke merke til at glasset hans ble fylt igjen. Han løp ikke, han ropte ikke hurra mer. Han var tilbake i Kjærlighetsministeriet, og alt var ham tilgitt, hans sjel var så hvit som snø. Han stod på tiltalebenken og tilstod alt, angav alle. Han gikk nedover den hvite flisekledde korridoren med en følelse av å vandre i solskinnet og med en væpnet vokter bak seg. Den kulen han lenge hadde lengtet etter gikk inn i hans hjerne.

Han stirret på det enorme ansiktet. Det hadde tatt ham førti år å lære hva slags smil som skjulte seg bak den mørke barten. Å, grusomme, unødvendige misforståelse! Å, halsstarrige, selvforskyldte flukt fra det elskende bryst! To ginduftende tårer trillet nedover sidene av nesen hans. Men alt var i orden nå, kampet var ført til ende. Han hadde seiret over seg selv. Han elsket Store Bror.

TILLEGG

PRINSIPPENE FOR NYTALE

Nytale var Oceanias offisielle språk og var blitt oppfunnet for å imøtekomme Ingsocs eller engelsk sosialismes ideologiske krav. I året 1984 var det ennå ingen som brukte nytale som eneste meddelelsesmiddel hverken i tale eller skrift. De ledende artikler i Times ble skrevet på dette språket, men det var en kraftanspennelse som bare kunne utføres av en spesialist. En gikk ut fra t nytale definitivt ville ha avløst gammeltatle (eller normalt engelsk, som vi ville kalle det) omkring år 2050. I mellomtiden vant det stadig terreng, for alle partimedlemmer søkte mer og mer å bruke nytale-ord og grammatikalske konstruksjoner i sin dagligtale. Den versjon som bruktes i 1984 og som var kodifisert i niende og tiende utgave av nytale-ordboken, var midlertidig og inneholdt mange overflødige ord og arkaiske former som senere skulle avskaffes. Det er den endelige, fullkomne versjon, slik som den fremgår av ordbokens ellevte utgave, vi her beskjeftiger oss med.