1984

Hun hadde nevnt et sted hvor de kunne møtes etter arbeidet om fire dager. Det var en gate i et av de fattigere strøk, hvor det var et marked som pleide å være støyende og fullt av mennesker. Hun skulle rusle omkring mellom bodene og late som hun var på jakt etter skolisser eller sytråd. Når hun trodde at farvannet var klart, skulle hun pusse nesen mens han nærmet seg, i motsatt fall skulle han gå forbi henne uten å late som han kjente henne. Men var lykken med dem, og det var mye folk der, kunne de trygt snakke sammen et kvarters tid og avtale et nytt møte.

— Og nå må jeg gå, sa hun da han hadde repetert sine instrukser. — Jeg må være tilbake klokken nitten tredve. Jeg må arbeide i to timer for anti-kjønnsfylkingen, dele ut flyveblad eller noe slikt. Er det ikke faen? Børst litt av meg, er du snill. Har jeg noen kvister i håret? Er du sikker på det? Vel, adjø da, elsklingen min, adjø!

Hun kastet seg i armene på ham, kysset ham nesten voldsomt, og et øyeblikk etter bante hun seg vei mellom bukkene og forsvant i skogen nesten uten en lyd. Fremdeles hadde han ikke fått greie på hennes etternavn og adresse. Men det gjorde ingenting, for det var utenkelig at de noengang kunne møtes innendørs eller utveksle noen slags skriftlige meddelelser.

Det ble til at de aldri kom tilbake til lysningen i skogen. I mai fikk de bare en eneste ny anledning til virkelig å elske. Det foregikk på et annet skjulested som Julia visste om, i tårnet på en kirkeruin i et nesten folketomt distrikt, der en atombombe hadde falt for tredve år siden. Det var et utmerket gjemmested når en først var kommet dit, men turen dit var meget farlig. Ellers kunne de bare møtes på gaten, på et nytt sted hver kveld, og aldri mer enn en halv time om gangen. På gaten kunne de som regel snakke sammen på sett og vis. Mens de drev bortover de overfylte fortauene, aldri helt jevnsides og aldri med et blikk på hverandre, førte de en underlig samtale i bruddstykker, den flakket som lysbunten fra et fyr. Den ble plutselig klippet av når de møtte en partiuniform eller kom i nærheten av en fjernskjerm, fortsatte så flere minutter etter midt i en setning, og endte så brått når de skiltes på det avtalte sted for å fortsette nesten uten innledning dagen etter. Julia lot til å være ganske vant til slike samtaler, som hun kalte å «snakke i avdrag». Hun var også utrolig dreven i å snakke uten å bevege leppene. Bare en eneste gang i nesten en hel måned av slike aftenmøter lyktes det dem å veksle et kyss. De vadret i taushet bortover en sidegate (Julia ville aldri snakke når de var ute av hovedgatene), da det kom et øredøvende brøl. Jorden løftet seg, og himmelen ble mørk, og Winston oppdaget plutselig at han lå på siden, kvestet og skrekkslått. En rakettbombe måtte ha slått med like i nærheten. Med ett så han Julias ansikt bare noen centimeter fra sitt eget, død-blekt, så hvitt som kalk. Til og med leppene hennes var hvite. Hun var død! Han drog henne til seg og oppdaget at han kysset et levende, varmt ansikt. Men det var noe pulveraktig stoff som var i veien for hans lepper, begge hadde de fått ansiktene dekket av et tykt lag murpuss.

Det var kvelder da de kom til sitt møtested og måtte gå forbi hverandre uten et tegn, fordi en patrulje nettopp var kommet rundt hjørnet eller et helikopter kretset over dem. Selv om det hadde vært mindre farlig, ville det likevel ha vært vanskelig å ta seg tid til å møtes. Winstons arbeidsuke var seksti timer, Julias enda lenger; deres fridager varierte etter arbeidspresset og falt ofte ikke sammen. I hvert fall hadde Julia sjelden en hel frikveld. Hun brukte forbausende mye tid til å gå på forelesninger og demonstrasjoner, å dele ut litteratur for Ungdommens anti-kjønnsfylking, lage faner til Hat-uken, samle inn penger til sparekampanjen og lignende virksomhet. Det lønnet seg, sa hun, det var kamuflasje. Når en overholdt de små reglene, kunne en bryte de store. Hun fikk til og med overtalt Winston til å kaste bort enda en av sine kvelder ved å melde seg til det frivillige krigsarbeidet som ble utført av nidkjære partimedlemmer. Følgelig tilbragte han fire timer ukentlig med et arbeid som var fordummende kjedelig; han satt i et trekkfullt og dårlig opplyst verksted, det larmen av hammere blandet seg med musikken fra fjernskjermer, og skrudde sammen noen små metalldeler, som sannsynligvis var deler av tennrør til bomber.

Da de møttes i kirketårnet, kunne de fylle ut hullene i den anstrenge konversasjonen. Det var en brennende het ettermiddag. Luften i det lille firkantede rommet over klokkene var varm og stillestående, med en gjennomtrengende lukt av dueskitt. De satt og snakket i timevis på det støvede, kviststrødde gulvet, av og til reiste en av dem seg for å kaste et blikk gjennom de smale gluggene og forvisse seg om at ingen kom.