1984

— Vil du tro meg, sa han, helt til nå visste jeg ikke hvilken farve øynene henne hadde. De var brune, så han, nyansen var nokså lys brun, med mørke vipper. — Tåler du ennå synet av meg, etter at du har sett hvordan jeg ser ut?

— Jada, det er ikke vanskelig for meg.

— Jeg er ni og tredve år. Jeg har en kone som jeg ikke kan bli kvitt. Jeg har åreknuter. Jeg har fem innsatte tenner.

— Det er meg knekkende likegyldig, sa hun.

I neste øyeblikk, det var vanskelig å si hvordan det foregikk, var hun i hans armer. Til å begynne med var hans eneste følelse ren og skjær vantro. Den unge kroppen stod spent mot hans egen, den mørke hårmassen presset mot ansiktet hans, og jo — hun hadde faktisk snudd ansiktet opp, og han kysset den brede røde munnen. Hun hadde slått armene om halsen hans, og hun kalte ham elskede, eneste, dyrebare. Han hadde trukket henne ned på gresset, hun gjorde ikke den minste motstand, han kunne foreta seg hva han ville med henne. Men sannheten var at han ikke hadde noen annen fysisk følelse enn nærheten av henne. Det eneste som fylte ham, var vantro og stolthet. Han var glad for at dette hendte, men han hadde ingen legemlig attrå. Det var for tidlig, hennes ungdom og skjønnhet hadde skremt ham, han var altfor vant til å leve uten kvinner — han visste ikke hvorfor. Hun rettet på seg og trakk en blåklokke ut av håret. Hun satt tett opptil ham og la armen om livet på ham.

— Ta det bare med ro, skatten min. Vi har ikke noe hastverk. Vi har hele ettermiddagen for oss. Er ikke dette er herlig skjulested? Jeg oppdager det en gang jeg gikk meg vill på en fellesutflukt. Hvis noen kommer, kan du høre dem hundre meter borte.

— Hva heter du? spurte Winston.

— Julia. Jeg vet ditt navn. Det er Winston — Winston Smith.

— Hvordan oppdaget du det?

— Jeg tror jeg er flinkere til å finne ut ting enn du, elsklingen min. Si meg, hva tenkte du om meg før den dagen jeg gav deg papirlappen?

Han følte ingen fristelse til å lyve for henne. Det var en slags kjærlighetserklæring å begynne med å fortelle det verste.

— Jeg hatet synet av deg, sa han. — Jeg ville voldta deg og så myrde deg etterpå. For to uker siden tenkte jeg i fullt alvor på å knuse hodet ditt med en stein. Hvis du virkelig vil vite sannheten, så innbilte jeg meg at du hadde noe med Tankepolitiet å gjøre.

Hun lo henrykt, hun tok dette tydeligvis som en kompliment til sitt skuespillertalent.

— Ikke Tankepolitiet, vel! Ærlig talt, du trodde da ikke det?

— Nåja, kanskje ikke akkurat det. Men av hele ditt utseende — bare fordi du er ung og sunn og frisk, skjønner du — tenkte jeg at du kanskje…

— Du tenkte jeg var et pålitelig medlem av Partiet. Ren i ord og handling. Faner, opptog, slagord, sport og fellesutflukter — alt det derre. Og du trodde at om jeg hadde den minste sjanse, ville jeg angi deg som tankeforbryter og få deg drept?

— Ja, noe slikt. En masse unge piker er sånn, vet du.

— Det er denne fordømte greia som gjør det, sa hun; hun slet av seg det røde skjerfet til anti-kjønnsungdomsfylkingen og slengte det på en kvist. Så var det som hun var blitt minnet om noe da hun tok seg må midjen, og hun kjente etter i lommen på sin overall og drog opp en liten plate sjokolade. Hun brakk den i to og gav Winston en av bitene. Før han hadde smakt på den kjente han på lukten at det var en meget ualminnelig sjokolade. Den var mørk og blank og pakket i sølvpapir. Den vanlige sjokoladen var noe mørkebrunt stoff som smuldret opp og hadde en smak som best kunne beskrives som røken av et avfallsbål. Men av og til hadde han smakt sjokolade av den samme typen som den hun nå hadde gitt ham. Den første duften av den hadde vakt et minne som han ikke kunne få klarhet over, men som var sterkt og forvirrende.

— Hvor har du fått tak i dette? spurte han.

— Svartebørs, sa hun likesælt. — Faktisk er jeg en slik pike som du sa, å dømme etter utseendet. Jeg er flink i sport. Jeg var troppsfører i Spionene. tre kvelder i uken arbeider jeg frivillig for anti-kjønnsfylkingen. Utallige timer har jeg brukt til å klistre opp det forbannede sprøytet deres over hele London. Jeg bærer alltid den ene enden av en fane når vi marsjerer i tog. Jeg ser alltid glad ut, og jeg skulker ikke unna noe. En må alltid hyle med ulvene, det er min leveregel. Det er den eneste måten å være trygg på.

Den første biten av sjokoladen hadde smeltet på Winstons tunge. Smaken var herlig. Men fremdeles var det dette minnet som beveget seg i utkanten av hans bevissthet, noe som han følte sterkt, men ikke kunne gi bestemt form, som en ting som en ser fra kroken av øyet. Han skjøv det bort fra seg, det eneste han var klar over var at det var minnet om et eller annet han hadde gjort, noe han helst ville ha omgjort, men ikke maktet.

— Du er svært ung, sa han. — Du er ti eller femten år yngre enn meg. Hva var det som tiltrakk deg hos en slik mann som meg?

— Det var noe i ansiktet ditt. Jeg mente jeg burde ta en sjanse. Jeg er flink til å oppdage folk som ikke hører til de andre. Så snart jeg så deg, visste jeg at du var mot dem.