1984

Dem betydde øyensynlig Partiet, og fremfor alt Det indre parti. Om dette snakket hun med et åpenlyst og hånlig hat som fikk Winston til å føle seg urolig, enda han visste at her var de så trygge som de i det hele tatt kunne bli noe sted. En ting ved henne som forbauset ham, var det udannede språket hennes. Medlemmer av Partiet skulle ikke banne, og selv bannet Winston meget sjelden, iallfall høyt. Derimot lot det til at Julia ikke kunne nevne Partiet, og særlig ikke Det indre parti, uten å bruke slike ord som en så krittet på veggene i skumle smug. Han hadde egentlig ikke noe imot det. Det var bare et symptom på hennes opprør mot Partiet og hele dets vesen, og på sett og vis virket det sunt og naturlig, som prustingen av en hest som lukter dårlig høy. De hadde forlatt lysningen, og de vandret på ny gjennom den droplete skyggen, med armene om livet på hverandre så ofte stien var bred nok til at de kunne gå jevnsides. Han la merke til hvor meget mykere midjen hennes føltes nå da skjerfet var borte. De snakket ikke høyere enn i hvisking. Utenfor lysningen var det best å bevege seg stille, sa Julia. Snart kom de til brynet av den lille skogen. Hun stanset ham.

— Gå ikke ut i det åpne lendet. Det kan være noen som passer på. Vi er helt trygge, hvis vi holder oss bak buskene.

De stod i skyggen av hasselbuskene. Sollyset som sivet gjennom talløse blad, var fremdeles hett i ansiktene deres. Winston så ut på jordet foran dem og fikk et underlig, langsomt gjenkjennelsens sjokk. Han kjente det av utseende. Et gammelt, avgnaget beite med en sti som gikk tvers over det og et muldvarpskudd her og der. Over den ujevne hekken på den andre siden kunne han såvidt se grenene på almetrærne duve i brisen, og bladene på dem rørte seg svakt i tette masser som kvinnehår. Et steds i nærheten, men ute av syne, måtte det sikkert være en bekk med grønne kulper hvor ørekyten svømte.

— Er det ikke en bekk her i nærheten? hvisket han.

— Ganske riktig, det er en bekk her. På kanten av det neste jordet. Det er fisk i den, store svære fisk. Du kan se dem ligge i kulpene under almetrærne og vifte med halen.

— Det er Det gylne landet — nesten, mumlet han.

— Det gylne landet?

— Jeg tøyser bare. Et landskap jeg har sett i drømme av og til.

— Se! hvisket Julia.

En måltrost hadde seilet ned på en gren ikke fem meter fra dem, nesten i høyde med ansiktene deres. Kan hende hadde den ikke sett dem. Den var i solen, de i skyggen. Den bredte ut vingene, la dem omhyggelig på plass igjen, dukket hodet et øyeblikk, som om den gjorde en reverens for solen, og tok så til å gi fra seg en strøm av sang. I ettermiddagsstillheten var lyden merkelig sterk. Winston og Julia klynget seg til hverandre, helt betatt. Musikken fortsatte og fortsatte, minutt etter minutt, med forbausende variasjoner, aldri gjentok den seg, det var akkurat som fuglen ville demonstrere sin virtuositet. Somme tider stoppet den noen sekunder, bakset med vingene og slo dem sammen, og så lot den sitt spraglete bryst svulme og brast ut i sang igjen. Winston så på den med en slags vag ærbødighet. For hvem, for hva var det denne fuglen sang? Ingen make, ingen rival satt og hørte på den. Hva var det som fikk den til å sitte i det ensomme skogbrynet og øse sin musikk ut i intetheten? Han lurte på om det ikke likevel var en skjult mikrofon ett eller annet sted her. han og Julia hadde bare snakket sammen i lav hvisking, og den ville ikke fange opp det de hadde sagt, men den kunne fange opp måltrosten. I den andre enden av tråden satt kanskje en liten mann som lignet et insekt og lyttet intenst — lyttet til det. Men smått om senn drev flommen av musikk alle spekulasjoner ut av hodet hans. Det var som et slags flytende stoff strømmet over ham og ble blandet med sollyset som sivet gjennom bladene. Han sluttet å tenke, han følte bare. Hennes midje kjentes myk og varm i armen hans. Han snudde henne slik at de stod bryst mot bryst, det var som hennes kropp smeltet sammen med hans. Hvor hans hender enn flyttet seg, gav alt etter som vann. Deres lepper hang sammen, det var noe helt annet enn de harde kyss de hadde vekslet tidligere. Da de fjernet ansiktene fra hverandre igjen, sukket de begge dypt. Fuglen ble skremt og fløy bort mens det suste i vingene på den.

Winston la munnen mot hennes øre. — Nå, hvisket han.

— Ikke her, hvisket hun tilbake. — Vi går tilbake til skjulestedet vårt. Der er det tryggere.