1984

— Jeg kunne ha holdt det ut hvis det ikke hadde vært en bestemt ting, sa han. Han fortalte henne om den kalde lille seremonien som Katharine hadde tvunget ham til å gjennomgå den samme kvelden hver uke. — Hun avskydde det, men ingenting kunne få henne til å slutte med det. Hun pleide å kalle det — ja, det kan du ikke gjette…

— Vår plikt mot Partiet, sa Julia straks.

— Hvordan visste du det?

— Jeg har gått på skolen jeg også, kjæreste deg. Seksualundervisning en gang i måneden for alle over seksten år. Likedan i ungdomsbevegelsen. De hamrer det inn i en i årevis. Og jeg tror nok det virker i mange tilfelle. Men naturligvis vet du det aldri sikkert, menneskene er så fæle til å hykle.

Hun tok til å utbre seg om emnet. Når det gjaldt Julia, kunne alt føres tilbake til hennes egen kjønnsdrift. Så snart den ble berørt på en eller annen måte, kunne hun være meget skarpsindig. I motsetning til Winston hadde hun forstått den egentlige mening med Partiets seksuelle puritanisme. Det var ikke bare det at kjønnsdriften skapte en egen verden, som var utenfor Partiets kontroll og som derfor om mulig måtte tilintetgjøres. Enda viktigere var det at seksuelle savn avlet hysteri, som var ønskelig fordi det kunne omformes til krigsfeber og førerdyrkelse. Hun fremstilte det på denne måten:

— Når du elsker, forbruker du energi, og etterpå føler du deg lykkelig og gir faen i det hele. De tåler ikke at du føler deg sånn. De vil at du skal til å sprekke av energi uavlatelig. All denne marsjeringen frem og tilbake og hurraropingen og viftingen med flagg er rett og slett kjønn som er surnet. Hvis du føler deg lykkelig innvendig, hvorfor skulle du da bli så opphisset over Store Bror og treårsplanene og tominuttershatet og alt det andre fordømte tøyset deres?

Det var helt riktig, tenkte han. Det var en direkte og intim forbindelse mellom kyskhet og politisk rett-troenhet. For hvordan kunne den frykt, det hat og den sinnssvake letttroenhet som Partiet krevde av sine medlemmer bevare sin rette intensitet, om man ikke ensrettet en mektig drift og nyttet det som drivkraft? Kjønnsdriften var farlig for Partiet, og Partiet hadde nyttiggjort seg den. Et lignende knep hadde det foretatt med foreldrefølelsen. Familien kunne ikke direkte avskaffes, og folk ble faktisk oppmuntret til å elske sine barn nesten på den gammeldagse måten. På den annen side ble barna systematisk satt opp mot foreldrene og lært opp til å spionere på dem og rapportere deres avvikelser. Familien var i virkeligheten blitt en utvidelse av Tankepolitiet. Den var en innretning som gjorde at alle og enhver natt og dag kunne bli omgitt av angivere som kjente vedkommende intimt.

Plutselig kom han til å tenke på Katharine. Katharine ville utvilsomt ha angitt ham til Tankepolitiet, hvis hun ikke tilfeldigvis hadde vært for dum til å oppdage hans kjetteriske meninger. Men det som i virkeligheten fikk ham til å minnes henne i dette øyeblikk, var ettermiddagens kvelende hete som hadde gjort pannen hans våt av svette. Han tok til å fortelle Julia noe som hadde hendt, eller rettere som ikke hadde hendt, en annen dampende het sommerettermiddag for elleve år siden.

Det var tre eller fire måneder etter at de var blitt gift. De hadde gått seg vill under en fellesutflukt et eller annet sted i Kent. Bare et par minutter hadde de ligget etter de andre, men de tok av i den gale retningen og måtte snart stanse på kanten av et gammelt kalkbrudd. Dybden var ti eller tyve meter loddrett, og det var store rullesteiner på bunnen. De så ingen de kunne spørre om veien. Så snart Katharine oppdaget at de var på villspor, ble hun svært urolig. Hun fikk en følelse av at hun gjorde noe galt, bare hun et øyeblikk var borte fra den bråkende flokken av fotvandrere. Hun ville skynde seg tilbake den veien de var kommet og ta til å lete i den motsatte retning. Men i samme øyeblikk oppdaget Winston noen klynger av kattehaler som vokste i fjellsprekkene under dem. En av dem var tofarvet, anilinrød og mursteinsrød, tydeligvis på samme roten. Han hadde aldri sett maken før, og han ropte til Katharine at hun skulle komme og se på det.

— Se der, Katharine! Se på de blomstene. Den klyngen der nede nær bunnen. Ser du at det er to forskjellige farver?

Hun hadde alt snudd seg for å gå, men kom nokså grinet tilbake til ham. Hun bøyde seg til og med ut over kanten for å se hvor han pekte. Han stod like bak henne og la hånden om livet hennes for å støtte henne. I samme sekund ble han plutselig grepet av tanken på hvor ensomme de var. Det fantes ikke en menneskelig skapning noe sted, ikke et blad beveget seg, ikke en fugl var å se en gang. På et sted som dette var det meget liten fare for at det eksisterte noen skjult mikrofon, og selv om det var noen slik, ville den bare fange opp lyd. Det var ettermiddagens heteste og søvnigste time. Solen flammet ned på dem, svetten silte nedover ansiktet hans. Og han ble slått av den tanke at…

— Hvorfor skjøv du henne ikke utfor? sa Julia. — Det ville jeg ha gjort.